Saga Cavallin suksessfilmen «Perfect strangers»

Det er ikke ofte man føler seg forpliktet til å sitere Josef Stalin. Men når det kommer til filmen som har Guinness verdensrekord for flest nye utgivelser noensinne, må det likevel innrømmes at kvantitet er en kvalitet i seg selv.

Den aktuelle filmen finnes i dag i tjue opplag, inkludert originalen, og på nesten like mange forskjellige språk. Blant dem er en meksikansk, en russisk, en kineser, en tyrker, en indisk, en israelsk og en arabisk-egyptisk-egyptisk-libanesisk utgave. Og minst tre til er i arbeid.

Når det kommer til anger som i det 21. århundre har vi blitt tvunget til å gå gjennom et helvete nyinnspilling, starter på nytt Og fornyer, vanligvis er dette eldre filmer der den språklige kostymen og mangfoldet i ensemblet (ifølge noen) trenger oppdatering. Eller det kan ha gått et passende antall år før en ikonisk karakter eller en elsket barndomsfavoritt var i stand til å gjøre en retur, om ikke så mye forventet, i det minste lønnsom.

Men nå snakker vi av en film utgitt i 2016. Så hva er det som har tvunget opptil tjue forskjellige regissører til å gå på jobb de siste fem årene? Hva er magisk historiefortelling som forener mennesker på tvers av kontinentale, språklige og religiøse grenser og får dem til å gå på kino i et samlet mannskap?

Middager for par og mobiltelefoner.

Er «Perfect Strangers» det 21. århundres svar på verdensutstillinger?

Nøkkelfrasen i skapelsen av den italienske regissøren Paolo Genoveze «Perfect strangers» – «total strangers», men på svenske kinoer var tittelen på filmen «Hva skjuler du for meg?» – vi leser: «Dette er de svarte boksene i livet vårt. Hvor mange forhold ville overlevd hvis vi så på hverandres mobiltelefoner? «Forutsetningen for filmen hans er like enkel som den er genial, eller om du foretrekker, banal: under en måneformørkelse samles en gruppe mannlige barndomsvenner og deres respektive venner for å spise treretters måltider og beundre det uvanlige astronomiske fenomenet … Det ene fører til det andre og plutselig er alles smarttelefoner åpne, hver telefon og melding som kommer i løpet av kvelden skal publiseres.

Resultatet er åpenbart et melodrama på veldig høyt nivå. Filmen ser ut til å være basert på en for meg ukjent statistikk om at utroskap forekommer i tre av tre heterofile forhold. De avslørte bruddene blir verre ettersom de første endres til sekunder. Akkurat i tide til tiramisuen blir den uekte sønnen oppdaget.

I sommer lurte jeg på Meg i en tekst (DN 8/8) var mobiltelefonene som ble holdt hjemme i det nye svenske dramaet for unge voksne og i film og TV generelt. Jeg var derfor overbevist om at «en ukvalifisert sammenligning av effektene av smarttelefoner på våre relasjoner, interaksjoner, ja, alt vi gjør» kunne bli «utrolig interessant kunst». Jeg ville også si at konfrontasjon er nødvendig for filmskapere som er seriøse med å konkurrere om attraksjonen «med Twitter- og Instagram-feeds».

«Perfect Strangers» er en megahit med et globalt publikum. Da filmen ble inkludert i Guinness rekordbok i 2019, hadde de da atten nye utgivelsene samlet inn 500 millioner euro. Paolo Genovese kommenterte albumet og sa at «det finnes vakrere filmer, men at «Perfect strangers» har klart å fange et sosialt fenomen der alle kan identifisere seg».

Mer troverdig – men verre dramaturgisk – ville det vært om alle i stedet leste chattehistorikken sin høyt

Og dette er sant. Verken originalen, eller noen av de nye versjonene, er spesielt pittoresk eller «utrolig interessant kunst», for den saks skyld. De er ganske overdreven didaktiske. Regissøren skal ha blitt inspirert av Gabriel García Márquez: «Alle har tre liv: et offentlig liv, et privatliv og et hemmelig liv». Et sitat som virker spesielt misvisende for filmen han og mange med ham har laget.

Fordi sosiale medier har løst opp den konvensjonelle grensen mellom offentlig og privat. Store teknologiselskaper kan overvåke livene våre i det mest intime hjørnet, noe som også har løsnet grensen mellom det private og det hemmelige. Dessuten, som jeg også påpekte i min tekst i fjor sommer, er det ikke først og fremst de utdaterte samtalene og tekstmeldingene som fyller den «svarte boksen» med innhold. Du får ikke så mange avslørende tekstmeldinger og telefonsamtaler på en natt. Mer troverdig – men dramaturgisk verre – ville det vært om alle i stedet leste chat-historikken høyt.

God. Pilgrimsreisen på kino og hiten på produksjonsrettighetene viser at Genovese satte fingeren på noe, selvfølgelig. Spørsmålet er bare hva. Er de virkelig, som han og hans medforfattere vil tro, mobiltelefonene som lager filmen? Er observasjonen på våre «svarte bokser» så himmelsk? Eller liker vi bare et kilekammerspill?

Mobiltelefoner er laget som filmen enkelt salgssted, skal innrammingen stort sett ses på som en nøytral fasade og kan derfor varieres etter regionale særtrekk. Folk fra vest til øst, nord til sør kan åpenbart identifisere seg ved å ringe, sende tekstmeldinger og chatte. Men det er helt klart mer likt enn annerledes når det gjelder den absolutte nytelsen som foretrekkes av den globale arbeiderklassen: den borgerlige middagen.

Fra den israelske versjonen «Zarim Mushlamim», regissert av Lior Ashkenazi.

Foto: LightStream Israel

Vertsparets mann står bak komfyren. I originalen tilbyr den stekte squash-blomster og gnocchi. I den franske versjonen («The game» på engelsk, fra 2018) er verten mislykket raffinert mat-inspirerte eksperimenter ment å utgjøre komisk relieff. Serverer andelever kokt i melk med brokkolipuré, gjester spiser med sukk fra brød og hvisker at de trenger å ta et stopp etter middagen på McDonald’s.

I den israelske versjonen «Zarim Mushlamim», utgitt i høst, tilbys spyd og lam tilberedt på pappas nye avanserte grill. Endringene som er gjort for å tilpasse filmen til et regionalt publikum spenner fra subtile til, som i den kinesiske versjonen («Kill mobile», 2018) som fullstendig opphever den opprinnelige filmens grunnleggende premiss – av sensurgrunner.

Dermed opprettes nye versjoner av «Perfect Strangers» nesten tvangsmessig. Som en rustning. Hvert land bør ha et flagg, en nasjonalsang og et lokalt produsert smarttelefon-kammerspill. I stedet for en nordisk samproduksjon skal Island, Norge og – sies det nå – Sverige lage hver sin film. Er «Perfect Strangers» det 21. århundres svar på verdensutstillinger? Indikerer dette sjeldne filmfenomenet en økning i kulturell proteksjonisme eller er det en reaksjon på Hollywood-autokratiet?

For rekordmange nye filmatiseringer er dette trolig i stor grad en konsekvens av at det ikke er utgitt noen internasjonalt lansert engelskspråklig versjon. Selvfølgelig var et amerikansk filmselskap det første som tok steget. Dessverre het dette filmselskapet The Weinstein Company, og den amerikanske produksjonslisensen satt fast i selskapets konkursbo inntil nylig.

En film om hva som skjer når det skjulte kommer frem i lyset, slo verdensrekord for, vel …, du vet. Så selv om filmen «Perfect Strangers» ikke er en utrolig interessant kunst, kan du med litt god vilje se den som et perfekt arbeid på gang.

For å vite mer:

Cavallin Saga: Jonatan Unge er årets konge av humor – og Liv Strömquist setter agendaen for debatten

Andrea Gutierrez

"Tilsatt for anfall av apati. Reiseelsker. TV-spesialist. Frilansskribent. Webaholic."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.