Her er favorittalbumene til DN-kritikere i 2021

POP OG JAZZ

Johannes Cornell:

Sten Sandell

«Munnmeisel-pulver I-XII1»

(Almlöfs förlag / Borduna Edition)

Kombinasjonen av tekst, bilde og musikk av Sten Sandell danner en helhet som langt overgår summen av de enkelte uttrykkene. Gjennom hennes sensuelle måte å undersøke hva hun gjør mens hun faktisk gjør det, tilføres enda en dimensjon. Et byttespill hvis det i seg selv er et byttespill.

Mattias Dahlström:

Saint Etienne

«Jeg prøvde å fortelle deg»

(lyseblå / PIAS)

Pophistorien er ikke konstant, den trengte bare nye smakebiter for å finne en annen retning. Stupet inn på nittitallet, de fleste av oss ikke bare fortrengt, men aktivt avvist da den tok slutt, skapte Englands sjeldneste trio et broket og utrolig vakkert lappeteppe av glemt popgull. At Saint Etienne har fylt tretti år med karriere – og uten å ofre grunnideen – gjør ham enda mer imponerende.

Nils Hansson:

De svarte nøklene

«Delta kream»

(Ingen / varsel)

Den siste typen blues som overlevde i mørket var den som RL Burnside og Junior Kimbrough dyrket i fjellområdene i det nordlige Mississippi, løsere i form og mer motvillige til å bytte akkorder. Selv om det er notorisk vanskelig å spille inn, er The Black Keys hyllest til disse to ledende skikkelsene den beste de noen gang har gjort – og paradoksalt nok mer moderne enn de fleste såkalte blues.

Matilda Kallen:

Arlo Parks

«Knaset i solstråler»

(Transgressiv / PIAS)

Siden debutsingelen «Cola» 2018 har forventningene rundt Storbritannias Arlo Parks bare blitt dypere. Med sitt første album viser 20-åringen at løftene langt fra var tomme. Albumets sprudlende soulpop, hot som tittelen antyder, er rock uten noen gang å miste klarheten. Tekstene er forankret i opplevelsene til unge mennesker eller generasjon Z, men fortsatt – alltid – universelle. Det er en verden du ønsker å være i, eller hvile i, om og om igjen.

Moa Malmqvist:

Snoh Aalegra

«Øyeblikkelige høyder i lilla himmel»

(Roc nation)

Etter tre 2000-talls rock- og r’n’b-album går Snoh ​​Aalegra enda lenger tilbake i tid. I Grammy-nominerte «Temporary Highs in the Violet Skies» beveger han seg mellom overveldende synther og nostalgiske popelementer som minner om Michael Jackson. Myk som smør og glatt som fløyel, Snohs stemme fremkaller melodier i tidløst gull.

Sara Martinsson:

Jaqe

«Filmen»

(Arketype)

I nesten to tiår har svensk hiphop måttet vente på debuten. I år er endelig Jaqes første album ute. Med en rap som nærmest faller på musikken, intelligente tekster og en jordisk og minimalistisk produksjon inviterer han «Filmen» til å lytte til sitt personlige univers. Åpen, detaljert, krevende og grenseløs er Jaques verden. I 2021 var det ikke noe sted å være bedre.

Martin Nyström:

Abba

«Reise»

(polar / universell)

Samtidig som Abba gikk med på å bli digitale «Abbatarer», oppsto ønsket om å gjenoppstå selv når de var i live. Den vanlige troen på skapelsen av popmusikk forble, evnen til å lytte til og svare på hverandre og at når alt går bra – transcendere seg selv. Dette gjør dette albumet til et fantastisk backingspor, som også inneholder noen av gruppens beste øyeblikk.

Giovanna Paulsson:

Nick Cave og Warren Ellis

«Blodbad»

(Goliat / grense)

Hvis det kom noe godt ut av nok et bortkastet kroneår, så var det at Nick Cave gikk inn i studio med våpensmed Warren Ellis og skrev noen av de sterkeste sangene i karrieren. Duoen satte tonen for en kollektiv sorgprosess fra sinne til himmelske lavendelfelt. «Carnage» høres ut som en storm som bygger seg opp, skifter og etterlater en betryggende ro bak seg.

Nicholas Ringskog Ferrada-Noli:

Fatima Al Qadiri

«Middelalderkvinne»

(Iperdub)

Fatima Al Qadiri har allerede brukt sin elektroniske musikk til å kommentere samtidskultur – her hengir hun seg til meditasjoner over fortiden. Inspirert av dikterinnene i klassisk arabisk litteratur, la syntetiske løkker finne veien til mystiske trapper, dyrke en suggestiv middelaldersk kjærlighetshistorie som ikke er sentrert på vesten, og finne sider av seg selv som hun tidligere har kastet til side: smertefulle minner, trist mykhet.

Alexandra Sundqvist:

Maja Francis

«Et mykt rosa rot»

(RMV Grammofon)

Maja Francis var ansvarlig for et av årets beste debutalbum. Med stil pakker hun inn følelser i myke lag med country-påvirket pop, vever en kitschy, men likevel nydelig popballade rundt ettermiddagene, og utmerker seg som en sanger sang etter sang. Ekko av Dolly Parton, Joni Mitchell og Tori Amos gjennomsyrer den hete produksjonen. Det rasende tastaturet i «Lava love» gir også gåsehud.

Magnus Säll:

Samba Touré

«Binga»

(Glitterbeat / Edge)

Gitarist og sanger Samba Touré spiller rolig rockelåtene sine fra nord i Mali med tydelig pondus. Noen ganger blir den lille trioen hans forsterket av en lydløst stønnende munnspill som treffer en linje mot Mississippi. Det er 43 minutter med meditativ midnattsblues under en stjernehimmel, som et klipp fra evigheten. En absolutt favorittmusiker har gitt ut et av sine beste album med «Binga».

Po Tidholm:

Spor fjell

«Forvirringens hus»

(haltende rekorder)

Rekorden som står seg når året går mot slutten er ikke nødvendigvis den mest uttrykksfulle og dyktige, men den du kan få følge i hverdagen. Dave Benton mistet lagerjobben sin under pandemien, men stod opp tidlig for å skrive musikk. Enkle countrysanger som fyller kjøkkenet, gjør reisen vakker og sprer riktig mengde forvirring rundt. Og varmen også.

KLASSISKE ALBUMER

Camilla Lundberg:

Sven-David Sandström

«Avgang»

(Daphne)

En svanesang av vakreste slag. Premieren ble spilt inn bare fem dager etter Sandströms død i 2019. «Breakup» er en kantate for sopran, baryton, kor og orkester, som «Disguised God»-modellen. Her teksten Werner Aspenströms og den umiskjennelig Sandströmsk-komposisjonen av beste merke. Drømmende og vakkert. Morsomt og kurant. Anbudsutførelse under ledelse av Christoffer Holgersson.

Sofia Nyblom:

Lise Davidsen

«Beethoven – Verdi – Wagner»

(Decca)

Fra Bayreuth-debuten med Elisabeth i «Tannhäuser» sommeren 2019, og fra debutalbumet samme år, er det tydelig at vår tids nye, store dramatiske sopran heter Lise Davidsen – etter alt å dømme det største norske talentet. siden Kirsten Flagstad. Portrettalbumet med arier av hans viktigste roller, fra Beethovens Fidelio til Verdis Desdemona, viser skjønnheten, oppriktigheten og det eksplosive temperamentet i stemmen hans. Imponerende og lovende og hyggelig lytting.

Martin Nyström:

Claudio Monteverdi

«L’Orfeo»

Fredrik Malmberg, Ensemble Lundabarock m.fl.

(A / Naxos)

Over og over opp gjennom årene har de blitt slått av følelsen svenske musikere ser ut til å ha for Monteverdis musikk, både dramatisk og sakral. Som i denne makeløs vakre og hete innspillingen av kunstverkets første mesterverk. Verdensklasse, ikke minst Johan Linderoths Orfeus, han som sier navnet hans og finner stemmen sin.

Giovanna Paulsson:

Arnold Schönberg

«Lunar Pierrot»

Patricia Kopatchinskaja

(Alfa / Naxos)

Fiolinist Patricia Kopatchinskaja har gjort seg kjent for sine konseptuelle konsertprogrammer og fortsetter å dukke opp som et friskt pust selv i den klassiske plateutgivelsen. Her tar han på seg den teatralske rollen som vokalsolist i Schoenbergs mangefasetterte monodrama «Pierrot lunaire» – et atonalt og vanvittig morsomt eventyr.

For å vite mer:

Årets beste plater

De beste klassiske platene i 2021

Danny Simonds

"Amatøranalytiker. Twitter-fanatiker. Sertifisert skribent. Reisefan. Subtilt sjarmerende internettinteressert."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.