Anmeldelse: «Gli Emigranti» – DN.SE

Kristina fra Duvemåla og Karl-Oskar fra Korpamoen seiler igjen. Femti år etter at første del av Jan Troells mektige epos hadde premiere i Sverige, er det hardtarbeidende paret med alle sultende babyer tilbake. Det er på tide med et nytt opptak av Vilhems Mobergs kvartett om vågale amerikanske sjømenn som ønsket å bygge et nytt, friere og forhåpentligvis mer vellykket liv i Minnesota.

Siden 1971 har det strømmet mye vann under broene. Troells filmer med Max von Sydow og Liv Ullmann i hovedrollene, som ble sparsomt mottatt av datidens svenske kritikere, ble revurdert og revurdert. Historiene om svensk migrasjon til USA i løpet av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet har blitt mer komplekse og inkluderer langt flere enn de som ble nybyggere (tenk Ola Larsmos berømte bok «Swede Hollow»). Flyktningstrømmene rundt om i verden, over hav, former vår tid på en måte som ikke kunne vært forestilt.

Beklager å si det, men ingenting av det snakker fortsatt om en ny «Emigranter» – om alt du kan gjøre med drøyt 100 millioner kroner av nordiske filmpenger … Visjonen som SF Studios forsøkte å selge på forhånd, det er å fremheve og fokusere på å utvikle karakteren Kristina, var ikke noe særlig overbevisende. Av resultatene kan man se at rekkefølgen ikke alltid har vært helt klar, som et avslørende forhold påpeker i Svenska Dagbladet (20/12) der produsent og regissør er dypt uenige om hvor filmen er på vei.

Men bare fordi de ferdige «Emigrantene» ikke føles nødvendige ennå, betyr det ikke at det er dårlig. Forfatterne og regissøren, alle fra Norge (på riktig avstand?), har jobbet hardt for å perfeksjonere og oppdatere historien – noe som er imponerende tatt i betraktning de dekker like mye tid som Troells filmer – på litt over en tredjedel av tiden. .

Karakteren som etterlater det største tomrommet her er Robert, den skjebnesvangre drømmeren til Karl-Oskars bror (spilt så minneverdig av Eddie Axberg) som representerer den mest eventyrlige, men tragiske døden i historien. (Den gammeldagse sexismen og rasismen som blant annet representerte den dristige karakteren til Hans Alfredson Jonas Petter, unngår man ganske gjerne).

Mer foreldet er det at dagens «emigranter» forholder seg på en ganske upolitisk måte til spørsmålet om urbefolkningen. De gamle filmene understreker likevel tydelig at det nye livet til Karl-Oskar og Kristina er basert på utvisningen av de som allerede var på scenen. En veldig fin ting er imidlertid at de da tok farvel med alle de falske smålendingene. Si i stedet hei til en flytende anakronistisk dialog som alle deltakere ser ut til å sette pris på ganske godt.

Lisa Carlehed er en slipt diamant i rollen som Cristina. Alt som egentlig er bra med «Emigrantene» foregår i hennes uttrykksfulle ansikt. Gjør den trendy, men uklare ideen om fokus på kvinner til noe ekte og ekte. Carlehed beskriver Kristinas livsreise – fra en livredd bondemor som stadig drømmer om å vende hjem til en sterk kvinne som tar skjebnen til henne og barna hennes i hendene – med et sjeldent sett nærvær.

Den mye blekere Gustaf Skarsgård har ikke så mye å tilføye til sammenligningen, men på den annen side er ikke dette hans film: Det er et drama som i prinsippet helt og holdent er viet den hellige kjeden av mødre og døtre.

Lisa Carlehed og Tove Lo i «Emigrantene».

Foto: SF Studios

Artist Tove Lo har i utgangspunktet noen ganske tøffe tider å konkurrere med Monica Zetterlunds skildring av brennende Ulrika i Västergöhl, den oppriktige og morsomme «sognehora» som får en helt ny verdi i det nye landet. Sakte men sikkert vokser imidlertid Tove Lo fortsatt inn i rollen. Den mangler de virkelig salte linjene, men den er et sentralt element i Kristinas frigjøringsprosjekt, som symboliseres av gjeterkona Judit (Sofia Helin), tømmervokter og kantet.

Der naturelskeren Troell har gått amok etter detaljer, har vært borti en fugl eller et insekt ofte ledsaget av et kamera, er Erik Poppes opptak litt mer storslått, vedvarende og åndeliggjør naturen på Terrences vis Malick. Her er noen fantastiske scener som du gjerne vil fryse og lagre, for eksempel når tåkelvene danser over innsjøen Ki-Chi-Saga. Pluss også fordi den forsiktige scenografien virker autentisk, men den kommer aldri i veien.

På sitt beste, og der filmen står støtt for seg selv, har de nye «Emigrantene» i sentrum av det hele en overraskende og avvæpnende intimitet og varme. Han skjærer hardnakket ut sin egen plass mellom offentlighetens frigjøring og det rent kunstneriske som griper og får tårene til å falle.

Se mer. Tre andre filmer om immigranter til USA: «Brooklyn» (2015), «En amerikansk sylteagurk» (2020), «Første ku» (2020).

Rapport om innspillingen av «Gli Emigranti»

Les flere film- og TV-anmeldelser i DN.

Andrea Gutierrez

"Tilsatt for anfall av apati. Reiseelsker. TV-spesialist. Frilansskribent. Webaholic."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.