Lotta Olssons tips: 5 x nye detektivhistorier

Det er plottet som gjør en detektivhistorie, selvfølgelig: det må være en god gåte, en kriminell etterforskning. Men det er ikke alt, personbeskrivelsen må også fungere.

Stakkars mysterieforfattere nøyer seg med å beskrive hovedpersonene sine gjennom noen altfor klare, ofte rare egenskaper. Det er vanligvis noen som nekter å adlyde ordre, noe som er interessant av flere grunner. Noen ganger er det et godt dramaturgisk element, som gjør at helten kan løpe alene og sette seg selv i livstruende situasjoner. Veldig ofte er det selvfølgelig vårt gamle bilde av helten som et fritt individ som trosser makten, slik vi selv aldri tør.

I våre dager har hovedpersoner ofte klare antisosiale trekk som skal representere autisme, hva det sier om vårt syn på sosiale ferdigheter i dag.

Dette kan selvsagt brukes i personbeskrivelser, men det må være mer i portretter hvis de ikke vil forbli pinnefigurer, med trekk som minner mer om de morsomme hattene som skal skille dem ut. Mennesker er alltid sammensatte, med et bredt spekter av egenskaper som det ikke alltid er mulig å kombinere.

Norske Helene Flood debuterte med «The Therapist», på svensk 2020.

Foto: Julie Pike

Dette er ikke å si det forfattere kan la romankarakterene sine oppføre seg ulogisk, selv om virkelige mennesker er ulogiske en gang hvert kvartal. Men de ville vært fryktelig fantastiske i romaner! En forfatter må i stedet vise leseren i en troverdig hendelseskjede at det er helt konsekvent at hovedpersonen fra tid til annen oppfører seg som en idiot. Som den vanligste detektivhistorien, når helten til slutt må løpe med morderen til et sted hvor det er helt umulig å be om hjelp.

Til en viss grad er det en kjønnskonvensjon, en avtale med leseren. Men en god forfatter klarer å gjøre karakterene hans så levende og hendelsesforløpet så troverdig at det aldri blir stilt spørsmål ved de mest absurde hendelser.

Personlige beskrivelser er åpenbart en utfordring for alle typer fiksjon, men mysterieforfattere ser oftere ut til å overse karakterene sine til fordel for spennende plott. Da blir det nesten uten unntak helt uinteressant, for hvem bryr seg om hva en pinnefigur slår?

Fem nye gule

«Tilskueren» av Helene Flood.

Foto: Bokförlaget Polaris

Få forfattere tar seg tid og rom til å bygge hverdagen for hovedpersonene sine, men forsker Rikke i «Seeren» lever et overraskende troverdig liv. Hun er gift med Åsmund, de har vært et par siden ungdomsårene og de bor med sine to barn i en firemannsbolig hvor de deler hage med de tre andre familiene.

De deler andre ting også, det skal frem. Når naboen Jørgen blir funnet drept, havner Rikke i en alvorlig krise: Skal hun innrømme forholdet til ham, og hva gjør hun i så fall i ekteskapet?

Det er en psykologisk thriller av beste sort, der alle menneskene er de du har møtt på et tidspunkt og hendelsen er altfor lett å gjenkjenne: vel, du gjør feil og sier feil ting til feil tid, og plutselig du er viklet inn i deres egne løgner, uansett hvor hvite de er.

Jamila ovenpå har funnet drapsofferet og kan ikke begrense hans involvering i både saken og naboene. Svein, en annen nabo, har ubehagelige meninger, men hvor aggressiv er han? Hvor godt kjenner naboene hverandre? Helene Flood forteller om hvordan vi vurderer miljøet ut fra relativt lite kunnskap.

Fremstillingen av barn er også feilfri, når foreldre ser ut til å vite alt om dem i løpet av deres tidlige barndomsår og deretter egentlig ikke legger merke til hvordan barn begynner å utvikle livene sine utenfor foreldrenes åpenhet.

Helene Flood vekker persongalleriet sitt til live og konfliktene er merkelig lett gjenkjennelige. Hvor mye skal Rikke si til mannen sin? Er sannheten alltid det åpenbare valget? Hva blir konsekvensene av å avsløre deres hemmeligheter?

Det er Helene Floods andre bok fra den anerkjente debuten «Terapeuten» (på svensk 2020), og fortelles mye nærmere. Drapsmysteriet og forholdet følger hverandre tett og øker farten til et ekkelt crescendo.

SJ Bennetts

SJ Bennetts «Windsorknuten».

Foto: Forum

Den første boken i en ny serie, The Queen’s Detective Agency, der britiske dronning Elizabeth II i all hemmelighet løser mysteriene til et drap. Selv om ideen er vanskelig å fordøye i det minste for oss som ikke elsker når ekte mennesker blir utnyttet i litterære verk, er den interessant.

Dronningen er på Windsor Castle og hadde en av sine utallige hendelser da en ung russisk pianist ble funnet død. Er det russerne som begikk drap? Eller er det en mer privat grunn bak det?

Det er et puslespillkortstokk, men dronningens involvering gir den en understrøm av skyggespill – det skal ikke legges merke til at dronningen er involvert. I stedet foregår det flere samtaler der hovedtemaet bare nevnes i forbifarten.

Selvfølgelig er mange detaljer flettet sammen om den britiske kongefamilien, møblene og klærne til slottet. Men utover det er det også litt samtidspolitikk.

«Elleve enkemenn» av Denise Rudberg.

Foto: bokmerkeredaktør

Da Denise Rudberg begynte på serien om førrettsleder Marianne Jidhoff og hennes kolleger, kalte hun det «elegant krim»: bøkene foregår på Östermalm, mange sjokolader spises av Ejes Choklad og går på Djurgården. Men mesteparten av tiden var den elegansen bare bakgrunnen, forbrytelsene var velvalgte, og Jidhoff var en fin hovedperson.

Selv nå er etterforskningen interessant når det gjelder moderne nettsvindel. En politisk kvinne møter en utpresser og ser en forbindelse med en mann hun har kommet i kontakt med på en datingside. Andre steder finner en enkemann drømmens kjærlighet på nettet. Det tror han i hvert fall.

Et bra oppsett altså, men dette er dessverre ikke en av de beste bøkene i serien. Det er skissert for raskt, som om tegningen kom sist.

«The Perfect Hideout» av Jenny Quintana.

Foto: Etta / Sekwa ​​forlag

Det bør skrives avhandlinger om hvordan arkitektur brukes i detektivromaner, spesielt i England: bygninger låner ofte trekk fra skrekkromaner, med knirkende trapper og dører som skjuler hemmeligheter. Huset på 24 Harrington Gardens i London er en shabby bygård, men det var der Marinas livshistorie begynte. Hun er et hittebarn, som ble pakket inn i et sjal på trappa. Hvem foreldrene hennes var ble aldri gjort klart, i stedet ble hun adoptert.

Som voksen kommer hun selvfølgelig tilbake for å prøve å finne ut sannheten om sine forfedre. Lei en av leilighetene og begynn å bla gjennom husets historie. Det blir en intrikat historie om leietakere før og nå, deres besøkende og noen som fortsatt bor i området. Puslespillet kan settes sammen, selv om det er noen som vil skjule det som skjedde.

«Under haukens vinger» av Hans Carstensen.

Foto: Southside Stories

En uvanlig, fartsfylt thriller om en tidligere hemmelig agent som ble tvunget til å gjemme seg for tretti år siden etter å ha begått et skikkelig overtramp. Nå har hun bygget et nytt liv i mange år som barnehagelærer og tobarnsmor i Gävle, hvorpå det plutselig dukker opp bekjente fra fortiden som trenger hennes kunnskap. Anna Nilsson, som hun kalles i sitt nye liv, vender tilbake til livet til en agent for et merkelig oppdrag som barnepike i Uppsala, for en syv år gammel jente hvis mor har forsvunnet. myrdet?

Men det er også et annet drap i bakgrunnen, et drap på en jente for lenge siden. Den gangen var det Anna Nilssons søster som ble drept, rett i Uppsala. Saken er fortsatt uløst.

«Under haukens vinger» er litt ujevn, men den inneholder så mange små perler at den fortsatt er verdt å lese. Miljørepresentasjonen er levende og detaljert, og representasjonen av personen er imponerende.

Les mer om mysterier med mer av Lotta Olsson

Kennard Benson

"Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.