Hvem vinner romkampen: Sverige eller Norge?

Posted On: februar 16, 2022

Esrange bygger en ny missilbase for oppskyting av satellitter. Samtidig bygges den norske romhavnen Andøya med samme mål. De ønsker begge å skyte opp den første raketten i år. Men bare én kan være den første.

Antall satellitter i bane er i ferd med å eksplodere. Tanken er at de skal hjelpe til med stadig flere kommunikasjons- og jordobservasjonsdata for oss som fortsatt er jordet. Dagens teknologiske utvikling gjør at mindre og mindre satellitter som for eksempel kan skytes opp i stort antall, kan tilby god kommunikasjonsdekning.

Kapasiteten er imidlertid begrenset. I Europa er det fortsatt ikke kapasitet (bortsett fra ESAs anlegg i Fransk Guyana på det søramerikanske kontinentet). Det trengs betydelig større raketter for å skyte ut noe i bane enn eksisterende baser på det europeiske kontinentet er i stand til for øyeblikket.

Dagens satellitter går «på hesteryggen»

De små satellittene som skytes opp globalt i dag bærer vanligvis en ekstra belastning når de større satellittene skytes opp med virkelig store raketter, som for eksempel Spacex Falcon 9. Dette kalles «piggyback» – men ofte betyr det lange ventetider.

En serie mellomstore raketter, 30-40 meter høye, utvikles derfor for å møte behovet for å skyte opp de små satellittene.

Det finnes en rekke europeiske initiativ for å tilby disse rakettene å skyte fra, hvorav to har kommet lenger, begge på Nordkalotten.

Utenfor Kiruna ligger selvsagt missilbasen Esrange, som har jobbet i flere år med å skaffe seg kapasiteten. Andøya Space bygger en struktur som ligner på Lofoten. Begge har som mål å skyte opp den første raketten i løpet av året. I tillegg er det en rekke initiativer i resten av Europa, hvor også Storbritannia sikter mot 2022.

«Vi er like foran Andøya»

Philip Påhlsson, programleder i Swedish Space Corporation (SSC), mener imidlertid at Sverige har ledertrøya akkurat nå.

– Nå er jeg absolutt partisk, men vi ligger litt foran Andøya. Det meste er bra i Esrange, sier han til Ny Teknik.

Som en del av Smallsat Express-prosjektet ble det nye Spaceport Esrange-oppskytningsanlegget, eller Launch Complex 3 (LC-3), designet i mer tekniske termer. Den dekker et område på 200 x 500 meter og er omtrent 3,5 kilometer fra dagens baseområde, da større raketter krever større sikkerhetsavstand.

© Levert av NyTeknik
Slik ser den eksisterende basen på Esrange ut. Nederst på bildet er lydrakettoppskytingstårnet. Foto: SSC

Moderniseringen av Esrange har foregått etappevis siden 2015. I oktober 2020 fattet regjeringen vedtaket om finansieringen som innebærer at satellittoppskytinger legges til grunnkapasiteten.

© Levert av NyTeknik
En illustrasjon av hvordan Spaceport Esrange burde være. Det er faktisk gjort endringer som ikke er merkbare fra bildet. Foto: SSC

Tre kokeplater

Spaceport Esrange får tre utskytningsramper. Den minste er ferdiglaget og beregnet for mindre raketter og testoppskytinger. Den andre er for å teste den gjenbrukbare Themis-raketten, støttet av European Space Agency ESA. Også den er fullført. Den tredje platen vil være for de større rakettene, omtrent 30 meter høye, som vil være i stand til å bære 1,5 tonn nyttelast på en synkron eller lav polar solbane. Platen er for tiden i planleggingsstadiet.

Integrasjonsrommet, hvor rakettene settes sammen før oppskyting, var nybygd og værbestandig. Det blir også nytt kontrollrom, men det får vente. I første omgang skal oppskytingene styres og overvåkes fra kontrollrommet i eksisterende baseområde.

– Tanken er å lage et nytt kontrollrom i løpet av andre halvdel av 2023, sier Philip Påhlsson.

© Levert av NyTeknik
Slik så byggeplassen i Esrange ut i begynnelsen av februar. Integrasjonsrommet er værbestandig. Foto: SSC

Den eneste lanseringskunden SSC har rapportert så langt er Polens Satrevolution. SOMDet er skrevet et memorandum of understandingom en konstellasjon av jordobservasjonssatellitter.

– Vi har mange lanseringer på gang men vi velger å vente med å slippe dem. Vi ønsker ikke å presentere Smallsat Express som et Powerpoint-prosjekt. Når andre jobber med vakre 3D-gjengivelser, jobber de med gravemaskiner i stedet, sier Philip Påhlsson.

Andøya Space: «Et løp»

På Andøya, en øy på toppen av Lofoten, har det blitt skutt opp raketter siden 1960-tallet, akkurat som i Esrange. Også der har det så langt bare vært mindre raketter som ikke har nådd bane. Eier av missilbasen er Andøya Space, som er 90 % eid av den norske stat.

© Levert av NyTeknik
Slik ser den eksisterende Andøya-basen ut, hvor det har blitt skutt opp lydraketter siden 1960-tallet. Foto: Tore Meek / TT

Det nye anlegget, Andøya Spaceport, skal bygges som en utløper i sjøen cirka 30 km sørøst for det eksisterende. Målet er tre kokeplater, men etter hvert som markedet vokser bygges det kun én.

Å være den første til å plukke opp en rakett ser ut til å være viktig.

– Dette er et løp der hvem som kommer først har stor betydning, sa Odd Roger Enoksen, direktør i Andøya Space, til NRK i mai 2020.

Samme måned kunngjorde den norske handels- og industriministeren at 365 millioner SEK ville bli bevilget til prosjektet, til en estimert totalkostnad på 1,3 milliarder SEK. Meldingen innebar at byggingen kunne starte.

Programmet måtte imidlertid revideres flere ganger, også på grunn av pandemien. For eksempel er tidspunktet for første lansering flyttet fra 2020 til 2021 og mer nylig tredje kvartal 2022.

Byggingen er ikke i gang

Ny Teknik klarte ikke å få intervju med Ingun Berget, leder for orbitaloperasjoner i Andøya Space. I stedet mottok vi skriftlige svar på spørsmål stilt på e-post.

Byggingen av den første rampen er ennå ikke påbegynt.

– Vi har for tiden flere søknader om autorisasjon på høring og venter på at de skal bli godkjent. Vi forventer at det første spadestikket kommer i slutten av februar, skriver en talsperson for Andøya Space.

På spørsmålet om Andøya Space vil beholde programmet denne gangen og skyte opp den første raketten mot slutten av 2022, får vi ingen klar beskjed.

«Det er kundene våre som må svare når de er klare til lansering»

Innospace og Isar Aerospace

Andøya Space har allerede inngått flere avtaleavtaler med kundene Sørkoreansk Innospace eksempel og Tysklands Isar Aerospace (som også har en kontrakt med Esrange raketttest pågår). Kontrakten med Isar er gyldig i inntil 20 år.

© Levert av NyTeknik
Andøya Space har signert en avtale med tyske Isar Aerospace Technologies, som utvikler løfteraketten Spectrum, vist her. Foto: Isar Aerospace Technologies GmbH

Her er hvordan det grunnleggende skiller seg

På papiret er de svenske og norske missilbasene ganske like. Begge vil tilby oppskyting av satellitter av lignende størrelse, på samme baner (polar- og solsynkrone), ved bruk av raketter av lignende størrelse og nyttelastkapasitet. Begge ligger på lignende breddegrader (67°N for Esrange og 70°N for Andøya), noe som betyr gode forhold for nevnte baner. Og begge er preget av sterkt statlig engasjement.

Men hvordan er de forskjellige? Philip Påhlsson påpeker at Esrange har flere hjelpevirksomheter som oppskytningsselskaper kan tenkes å sette pris på, blant annet et rakett- og motortestanlegg.

– Andøya har det ikke, noe som betyr at før hver oppskytning må kunden gjøre en aksepteringstest et annet sted og så sende raketten dit, sier han.

En annen fordel, ifølge Philip Påhlsson, er at SSC har det største sivile bakkenettet i verden for kommunikasjon med satellitter, som kunden kan bruke til å fylle drivstoff og analysere data når den er i drift.

At Esrange ligger i sentrum av landet mens Andøya ligger ved kysten er også viktig, men spesielt når man tester gjenbruksraketter, påpeker han.

Andøya Space sikter også mot flere årlige oppskytinger ved full drift: 30 sammenlignet med Esranges 12.

Manøvrer med hundebein kan unngås

Andøya Space påpeker at en av fordelene med deres missilbase er at de kan tilby oppskytinger uten at bæreraketten trenger å passere gjennom et annet lands luftrom. På denne måten kan de såkalte «dog leg»-manøvrene, der raketten må endre kurs under reisen, unngås. I tillegg er det relativt enkelt å komme seg til øya, både for personell og for varer. Det er blant annet en av Norges lengste rullebaner for flyvninger og mulighet for å ta imot store containerskip.

Philip Påhlsson påpeker at «romkappløpet» mellom de to strukturene definitivt er bra for å holde tempoet i prosjektet.

– Men på sikt tror jeg det blir et tett samarbeid med våre venner i Norge, sier han og viser til at det er et stort behov for flere strukturer som disse i Europa.