ingen snakker Småland og en stor del av den romantiske suiten er rasjonalisert. Det er ikke så mye å si om det, men hvor er elendigheten? Hvor er den utmagrede realismen som sto i kontrast til Jan Troells poetiske billedspråk? For selv om det snakkes om hvor mye de lider hjemme i Svedala, er det egentlig ikke synlig på lerretet. Alle er litt for imøtekommende, de har ikke dødsskyggen i ansiktet.

Nei, det er ikke pent å gjøre en sammenligning med Jan Troells mesterverk, men sammenligningene fortsetter uansett å stå i kø i pannen. Som filmnerd er det den 50 år gamle filmen som er «originalen» fremfor Vilhelm Mobergs romantiske suite.

men det tar når de kommer til Amerika. Her får du en god blanding av episk og relasjonsdrama. Og håndverket kan man egentlig ikke klage på. Det er et trykk på bildet, det er et troverdig og detaljert produksjonsdesign – og skuespillet er som det skal. Selv de minste emigrantene har det gøy på lerretet.

Utvandrerne 2021 er en skapelse av sin tid og fremhever derfor Kristina (Lisa Carlehed) og barn mer enn Vilhelm Moberg eller Jan Troell, mens den treaktige Karl Oskar (Gustaf Skarsgård) blir stående i mørket. Dette er en rimelig vurdering fordi den mannlige hovedrollen ikke er spesielt kompleks. Han vil bare videre, vekk fra den gamle mannen, mens Kristina lider av mer interessante tanker, tvil og vantro. På den annen side er Karl Oskar historiens og fremadgående bevegelses trofaste motor.

Manuset gir også et veltalende bilde av hvordan hierarkiene og maktposisjonene som den prøvede familien har flyttet, vokser ganske raskt også i USA. Kirkens menn prøver først og fremst å hindre folk i å forlate hjemlandet, og vil at de skal akseptere deres elendighet som et bevis på Gud, fordi det gjør dem lettere å kontrollere. Men når folk fortsetter å reise, følger kirken med og sørger for å gjenopprette den gamle orden i det nye landet.

Budsjettet er ganske stort, drøyt 120 millioner svenske kroner, og med det ene kommer konflikten mellom den kreative og økonomiske gjengen til en produksjon som et amerikansk brev i posten. Samme her, hvor det ser ut til at den norske regissøren Erik Poppe måtte kjempe hardt for å beskytte visjonen sin mot svenske produsenter som ville ha en stor filmmynt for pengene. Mer romantikk, mindre politikk, sies det å være.

Imidlertid ser det ut til at som man tok en mellomting, om ikke gull i det minste funksjonell. Selvfølgelig er politikk der uansett, bare i det faktum at de er mennesker som flykter fra sult for å lete etter en fremtid et annet sted. Parallellen med nåtiden er tydelig.

Enda mer aktuell politikk kommer i etterordet når vi kan se klipp av mange forskjellige flyktningbølger, fra den gamle som dro til USA til den som flytter til vår del av verden i dag. Ikke subtilt direkte, men vakkert – og dokumentarscenene legger faktisk mer vekt på den nettopp fullførte visningen.

Kort sagt, absolutt ingen krasjlanding, men ikke engang en åpenbar triumf.