En liten hytte i en skog. En familie som kvitter seg med hest og vogn, koffertene og i armene på jenta roten til et astrakhan-epletre. Kristina fra Duvemåla, en karakter som ble skrevet, fremført og sunget i den svenske folkesjelen, kniper hytta med øynene. Den blir mindre og mindre, før den helt forsvinner fra synsfeltet. De kommer aldri tilbake hit, mor og far vil hun aldri se igjen.

Vilhelm Mobergs historie om å reise til Amerika og nytt liv der har blitt en av Sveriges mest elskede og 1. juledag har den nye filmatiseringen av «Emigrantene» filmpremiere.

– Det er en kjærlighetserklæring til filmen, å gjøre noe i stort format og invitere folk på kino og minne dem på de sterke øyeblikkene som er der, sier regissør Erik Poppe.

Filmen har allerede hatt tid til å få syv Gold Bag-nominasjoner, inkludert beste bilde og beste kjole. I tillegg er begge hovedpersonene Lisa Carlehed og Gustaf Skarsgård nominert for sine bidrag.

– Jeg hadde virkelig en oppriktig intensjon om å prøve å gi slipp på egoet og være en god ridder for Lisa og hennes Kristina, så jeg var glad for at det var noe som ble lagt merke til, sier Gustaf Skarsgård.

For i denne versjonen er det gjennom Kristina vi kommer til å følge historien. Moberg retrograder vokser og blir mer og mer komplekse. Forholdet til moren, den prostituerte Ulrika og prestinnen Judith er alle nøklene til hvem hun er, eller vil bli.

– Det er Kristina vi kjenner, men hun må møte flere ting utenfra som hun må ta stilling til. Som han ikke finner i Mobergs bøker, sier Lisa Carlehed.

Regissør Erik Poppe er klar. Han ville ikke gjøre en nyinnspilling av Jan Troells mesterverk fra 1970-tallet, men nå handlet det om å hente ut nye deler fra bøkene.

– Det er en utrolig rørende historie, om hvem vi er, om Sverige. Fra hvilket perspektiv kan den historien sees i dag? Når man leser romanen, blir man overrasket over hvor sterk Mobergs tekst er, sier Erik Poppe.

Produsent Fredrik Wikström Nicastro fullfører:

– Det virket viktig for meg å gjøre det på den måten. Å følge i fotsporene til en fantastisk film, en ekstremt populær musikal, formet oss til hvordan vi hadde utrolig høye krav til hva det skal bli.

Både de bak og foran kamera hyller arbeidet til de norske manusforfatterne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig for å vaske Kristina.

– De hadde nøklene til karakteren og den innsikten som var avgjørende for at vi skulle finne hele veien. Jeg er ikke alltid sikker på at kvinner skriver bedre kvinner og menn skriver bedre menn, men i dette tilfellet var de helt uvurderlige, sier Fredrik Wikström Nicastro.

Han er ikke alene historien som har fått en ny vinkling, språket er også annerledes. I Jan Troells versjon var det Småland som gjaldt. Nå er det imidlertid utviklet en slags svensk ved hjelp av lingvister og dialekteksperter, med eldgamle uttrykk som fortsatt er forståelige for dagens offentlighet.

– Det var viktig å skape et helt nytt språk. Slik at dialogen ikke skaper avstand til publikum, at den blir for gammeldags eller moderne, sier Erik Poppe.

Regissøren forteller at han møtte Jan Troell før han jobbet med filmen. Spørsmålet som skapte mest nervøsitet før møtet var nettopp det om dialekten.

– Da jeg sa at jeg ville gjøre det på svensk, svarte han: Moberg ville at jeg skulle gjøre det! sier Erik Poppe og fortsetter:

– Da Moberg så filmen, syntes han den fungerte veldig bra med smålandskvinnen. Men dette er ikke en historie som spesifikt representerer Småland, det er en større historie enn som så.

For Lisa Carlehed fra Vest-Sverige, som var utdannet og jobbet hovedsakelig i Danmark til nå, var språket en større utfordring enn hun først trodde.

– Jeg jobbet med det i to måneder før registrering. Det tok dialekttreneren Oskar Juhlin hele sommeren for å hjelpe meg. Jeg trodde jeg snakket svensk, men det gjorde jeg ikke, sier han lattermildt.

Å sette dialekten var også utrolig viktig for at skuespillere skulle kunne improvisere, uten at det ble stivt eller bare føltes utagert, sier Gustaf Skarsgård.

– Det er så mange ledige stunder med dyr og barn og alt i mellom. I mange scener fortsetter vi å skyte etter den skrevne scenen og improvisere. Det har vært en utfordring å sette tonen i språket der vi også kan være spontane. Du vil at publikum skal bli sugd inn i denne verden befolket av ekte mennesker som lever og puster.

For Lisa Carlehed er det det Kristina den første store svenske filmrollen. For artist Tove Lo, eller Tove Nilsson som hun egentlig heter, er dette hennes første filmrolle noensinne.

– Da jeg ble spurt om å prøvespille tenkte jeg «Men dette er en skikkelig rolle, hva mener du?» sier han.

Men hun sa ja og tok skuespillertimer flere ganger i uken i to måneder før filmingen begynte.

– Det hjalp meg veldig.

Ulrika i Västergöhl reiser over Atlanterhavet, den prostituerte som vil ha en ny sjanse. Han sier sikkert til datteren sin at slik de blir behandlet i Sverige, vil de aldri bli behandlet i Amerika.

– Han vil ha noe bedre. Hun drømmer om hvordan livet skal bli og er veldig bestemt på å være hvem hun vil i det nye landet, sier Tove Lo.

Samtidig er bandene det rygg, rygg, sterk selv når hun klarte å skape en helt ny virkelighet for seg selv.

– Hun trenger fortsatt å bli respektert og godkjent av noen i huset, en som vet hvilken tur hun har vært på, sier Tove Lo.

Verdensstjernen kjenner seg igjen i Ulrika, fordi hun også flyttet til USA og skapte et annet liv der.

– Jeg hadde absolutt ikke det samme livet som Ulrika. Men da jeg flyttet til Los Angeles, var jeg allerede artist og folk kjente meg som Tove Lo-artisten, ikke Tove-personen. Derfor var det veldig viktig for meg å beholde venner som kjenner reisen min fra begynnelsen.

For å vite mer:

Her er alle Gold Bug-nominasjonene

Martin Nyström: Lalehs ledemotiv for «Emigrantene» utstråler en sjelden skjønnhet