Du forstår at han mener de høye kostnadene ved overnatting. Jeg er nok ikke den rette personen. Jeg danner meg en mening, jeg tilhører ikke folket, hører jeg meg selv si. Du gjør luftsitater, hun ser forvirret ut, vi skilles. Jeg trodde jeg reddet henne fra å intervjue noen hvis synspunkter allerede er kjent. Av noen.
Men tilhører det ikke folket? Hva tenkte jeg?

Det jeg mente er det mediumklassen tilhører ikke «folket», det er ikke «Nisse i Hökarängen». Den er veldig gammel.

Medieklassen er ute. Han sier.

Jeg skrev boken Overklasse, En bok om klasse og identitet i 2007. Redaktøren pitchet det da penger ikke er et krav for å bli ansett som overklasse. Men penger må ha eksistert på et tidspunkt. Det sa intervjuobjektene.

Utdanning, stil og smak er ikke problematisk i overklassen. Hvem vet, vet. Fremveksten av nye influencere eller brats er ikke en trussel. De som er ekte vet dette. Overklassen er enda tydeligere enn noen gang.

Det er når media fremstiller hvem som er overklasse, og hvordan de er, at ting skjer. En kulturjournalist som kommenterte boka lurte på om overklassen virkelig kunne mene at bordskikk er en viktig sak?

Ja det kan det. I overklassen er god bordskikk viktig, men budskapet ble oppsummert i hans ganske retoriske spørsmål: Jeg bryr meg ikke om hva overklassen mener, for eksempel god bordskikk.

Greit. Alle som ikke er interessert i andre skal selvfølgelig ikke lese bøker om dem. Jeg er fullt klar over medieklassens helt spesielle motivasjoner for å utelate nyanser. Jeg har levd i utkanten av medieklassen siden jeg begynte å publisere selv for førti år siden. Det var en flott stilling å være lederskribent, først i Dagens Nyheter og deretter i Svenska Dagbladet. Medieklassen brydde seg ikke om spaltister, med mindre de var på venstresiden. Fra en posisjon på siden av en etablert leder kunne man både se og høre. jeg lyttet til. Og sett.

Gjennomsnittklassen i Sverige bryr seg ikke om overklassen. Men det er noe mediumklassen har det vanskelig fordi det er overklasse. Han hater overklassen. Egentlig.

Journalistisk avsky elsker å ta parti i historier om overklassen. Eller middelklassen har faktisk ingen aversjon mot overklassen, men ønsker bare å rangere blant dem.

Det er tydelig når journalister skriver om overklassen. Før var det Månadsjournalen, men nå er det i grunnen bare Svensk Damtidning som skriver om overklassen. Så de fleste journalister trenger ikke å skrive om overklassen i det hele tatt. Men noen har tross alt skrevet bøker om emnet.

I 1974 kom journalisten Annette Kullenbergs Overklassen i Sverige. Det var ikke en indignert og ondsinnet bok, hvor intervjuene ble ledsaget av kommentarer. Helt unødvendig, egentlig, for intervjuspørsmålene og tekstene fortalte leseren ganske åpenbart hva slags mennesker Kullenberg hadde portrettert: relikvier, urealistiske figurer med konstruerte taler. Virkelig fascinerende, å finne elleve mennesker som ingen av dem hadde noe interessant å fortelle. Avidentifiserte personer fikk spille sine tildelte roller i overklassens Ridiculous Family.

Boken gikk gjennom flere utgaver og ble fulgt opp i boka av journalist Björn af Kleen Landet de arvet. Den tar for seg fideikommisjonen og jordeiendommene som eies av adelen. Han skriver om ondt blod, husnisser og familiefeider. Etterordet er interessant. I den forteller han at han har drømt om å bli journalist hele livet. Og det han synes er interessant med adelen er at den gjør krav på sine aner. Det paradoksale er at han ikke ser ut til å se at dersom hans angrep på fideikommisjonen lykkes, ville det virke mot de sammenhengende kulturarvene som forteller adelens historie. Bekreftelsen av forfedrene.

Björn af Kleen flyttet imidlertid fra Expressen, Sydsvenskan og Metro til flaggskipet i medieklassen, Dagens Nyheter. Eller egentlig, Björn Kleen.

En interessant ting med middelklassens middelklasse er at selv om hun ikke tåler overklassen, virker hun ekstremt interessert, nesten besatt av klasse. For Björn af Kleen legges det til at af Kleen er et adelig navn, men selv er han ikke adelig. Dette er fordi navnet kommer fra moren og i familien Kleen er bare hodet adelig. Og det er nok heldig for journalisten, med tanke på yrkesvalget.

Interessant når overklassens portrettmaler Kullenberg får skrevet sin biografi, Ensom utgitt i år og skrevet av Anna Hedenmo. Kulturskribent Göran Greider leser og når lyriske høyder:

«Jeg elsker alle høyklassens og overklassens overløpere, f.eksAnnette Kullenbergdet var en av dem. Den tilhørte den svenske og europeiske etterkrigstiden, da mange av de herskende klassene forlot sine nedarvede klasselojaliteter og valgte en annen vei, fra Palme til Mitterrand. For å sitere Bertolt Brecht selv: «Ja, jeg avslører deres hemmeligheter. Midt blant folket/ reiser jeg meg og erklærer/ deres bedrag … fordi jeg er klar over deres planer’”.

Dermed forklarer den infantile poesien til venstresiden oppgaven til den øvre middelklassen på noen få linjer. For å bli respektabel er det bare én måte, å avsløre sin klasse. Det er morsomt at du tror du visste at Annette Kullenberg var overklasse. Hun vokste opp på Kungsholmen i Stockholm. Det nabolaget, opprinnelig kalt Svältholmen, har aldri vært hjemmet til overklassen.

Det som er interessant er hvordan Kullenberg beskriver utgangspunktet sitt: «Gjerder er usynlige for de som ikke har lært å få øye på dem fra tidlig barndom. Etter min mening kjennetegnes ikke overklassen i Sverige av et så lett sporbart forhold som høye inntekter. store formuer og eiendom.»

Hun har altså fra tidlig barndom lært å lokalisere gjerdene som holder ute de som ikke tilhører overklassen, og blir derfor sendt for å fortelle hvordan overklassen er. Hvordan gjorde han den oppdagelsen? Vi må konkludere med at hun ønsker å kommunisere at hun beveget seg i kretsen av disse privilegerte og derfor kan fortelle historien om den øvre middelklassen.

Ifølge Hedenmos biografi var Annettes far administrerende direktør i Kjøpmannsforeningen, handelsforeningen for detaljhandelen, og moren hennes var bibliotekar. Det var respekt for utdanning og opplæring i familien hans. Men disse tingene har aldri vært i fokus for den svenske overklassen. Der er det viktigere å være en dyktig fasanjeger enn å ta doktorgrad. Hvis Kullenberg hadde vært overklasse, ville han ha visst det.

Men vi forstår det var viktig for Annette å bli regnet på høyre side av gjerdet, skrev Cecilia Hagen i Expressen at Kullenberg sa «Cecilia, du skal vite at jeg er minst like høy som deg». Noe som kan bety at de begge bare er en liten overklasse, men jeg tror ikke Annette mente det.

Kanskje Greider vet godt at Annette Kullenberg ikke var overklasse? Og at han derfor ikke hadde forlatt noen klasselojalitet? Uansett er tankefiguren for fristende til at han kan gi opp panegyrikken. Her ser vi blyantstreker i overopphetede skildringer av den svenske overklassen. De er regelen snarere enn unntaket.

Da jeg skrev boken om overklassen, ble jeg spurt: kan du si at du lukter Kullenbergs konsept?

Det er klart jeg ble inspirert av Annette, men jeg tenkte det motsatte. Hun skrev i 2004 at hun ikke lenger kunne se overklassen hun modellerte i 1974, og lurte på om hun hadde gravd sin egen grav? Ja, svarte hun selv. Alle som ville studere en ekte overklasse måtte til England.

Jeg trodde han tok feil. Da forlaget og jeg diskuterte boka, ville jeg ikke stille spørsmål om penger og makt, men om oppvekst og utdanning og familie. Siden overklassen er stigmatisert i Sverige, ønsket jeg at intervjuobjektene selv skulle erklære at de anser seg selv som overklasse. For å være tydelig, er egenvurdering en metode som også brukes i datainnsamlingen som gjør Statistisk sentralbyrå, Statistiska centralbyrån. Nå også om kjønn, for de som ikke følger med.

Etter litt leting fant jeg ti personer som anså seg som overklasse. Og de har midjebelter og seler som i Sverige får deg til å våge å snakke. Anonymitet. Eller kildevern, som det heter i svenske medier.

Jada, paranoiaen satte inn. Ikke med respondentene, men med venner og middelklassen. Det vanligste spørsmålet jeg fikk var hvordan vet du at de virkelig er førsteklasses? Det var en oppfatning av en overhengende risiko for at en eller annen inntrenger ville lure meg til å snike meg inn i overklassegruppen, for så å la seg intervjue. Interessant tanke. Men uforståelig for meg. Ingen ville vite navnet på personen som dukket opp i boken. Ville personen sitte hjemme på kammerset og nyte følelsen av å gi en fiktiv person falske klassevisjoner? VI VIL. Kanskje en søt drøm i middelklassen? En ny måte å bite på? NEI. Jeg vet det er utrolig vanskelig, men her må du virkelig mistro deg selv og stole på meg.

Gjengen på ti var overklasse. Og de svarte på direkte spørsmål som: Hvordan vet du om noen er middelklasse? Dør overklassen? Har du visse forpliktelser som overklasse? Og – hva skal ikke sies?

Svaret er at folks økonomi ikke diskuteres. Og en ting du nesten ikke får ut av tankene dine er: «Jeg kan kommentere at noen ikke har forlatt Karlavägen på fire år og at det kanskje er på tide å i det minste gå ned til Birger Jarlsgatan. Folk er noen ganger litt for isolerte og har for mye syn begrenset».

Hvordan vet du om noen tilhører middelklassen? «De kommer fra et lite sted i landet som jeg aldri har hørt om og flyttet til Stockholm. De gikk på kommunale skoler og har ingen problemer. Det er ikke noe galt med middelklassen. De er veldig jordnære, veldig vennlige og ganske grei. De har en forståelig jobb, alt er organisert og forståelig. Det er ikke noe rart med middelklassen.»