Bokanmeldelse: Kraftig rørende i Wolves from the Forest of Eternity

Den nye romanen av Karl Ove Knausgård, The Wolves of the Forest of Eternity, oversatt av Staffan Söderblom, minner først om hans første romaner, før Min kamp. Det er 1980-tallet i Norge, Syvert kommer ut av trøbbel, faren har vært død i ni år, bor sammen med moren og lillebroren og vet ikke hva han skal gjøre med livet hennes.

Syverts skildring av hverdagen, med øldrikking, fotball og kjærlighet, har den spesielle trangen til knusgård som gjør at jeg ikke klarer å slutte å lese, men må følge med i de minste kriker og kroker på kjøkkenet og i garasjen når Syvert lager mat eller rydder gamle skuffer til faren hennes. Den unge mannens forsøk på å hevde sin frihet og uavhengighet fra sin mor, som forsørger ham med en mager renholdslønn, blir tatt bokstavelig, og det samme gjør hans forvandling til en ansvarlig voksen.

Plutselig, etter en stund halvparten av boken, det er rett tid for i år og vi er i Russland. Alevtina er alenemor til en halvvoksen sønn, forholdet mellom dem er ikke helt ulikt det mellom Syvert og moren tretti år tidligere, men Alevtina har mange rundt seg: stefaren, den eneste faren som noen gang har hatt, og flere venner. Så finner hun ut at hun har en stebror i Norge …

Knausgård Min Kamps store serie med romaner fulgte en mann hele livet, mens det var flere karakterer som ble kjent i den forrige romanen Morgonstjärnan, noen av dem dukker opp veldig raskt her i den nye romanen, det samme gjør stjernen selv. Men der den forrige romanen kunne virket fragmentert og uberegnelig, er de ulike fortellerne i Wolves of the Forest of Eternity knyttet sammen av sterke, om ikke alltid synlige, bånd.

Ingen mennesker er alene I denne skogen er livet til hvert individ formet av relasjoner til andre mennesker. Den begynner som en pedagogisk roman og utvikler seg gradvis til en roman med kjærlighet og ideer om genetisk arv og slektskap, søsken og søskens sjeler, begrenset tid og det evige og uforanderlige i livet. Tittelen på romanen er et sitat fra den russiske poetinnen Marina Tsvetaeva: «Uansett hvordan vi mater ulven, ser han alltid på skogen. Vi er alle ulver i evighetens skog.»

Knausgårds roman ble skrevet lenge før Russland invaderte Ukraina, den pågående krigen tilhører fremtidens æra, mens folks beste tanker og følelser, som Tsvetaevas dikt, tilhører evigheten. Og The Wolves from the Forest of Eternity er en hymne til det som er uforgjengelig i en verden hvor ødeleggelsen er uavbrutt: vennskap, kjærlighet, omsorg for alle levende vesener. En veldig rørende bok.

Andrea Gutierrez

"Tilsatt for anfall av apati. Reiseelsker. TV-spesialist. Frilansskribent. Webaholic."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *