For hundre år siden åpnet National Institute of Racial Biology (SIFR) dørene i Dekanhuset i Uppsala, rett overfor katedralen. Som seg hør og bør har den fått omfattende oppmerksomhet. Jo mer lys vi kaster over dette mørket, jo bedre. Noen innlegg får meg imidlertid til å vri meg innvendig, også de seriøse. Hvor mange faktaglipper kan vi tåle hvis vi samtidig ønsker å spre et sant bilde av overgrepene mot de fattige og diskriminerte minoritetene?

Fra tid til annen kommer vi over opplysningene om at Herman Lundborgs institutt var «verdens første rasebiologiske institutt» eller «verdens første statlige rasebiologiske institutt». Ordene har sirkulert i artikler, bøker, tv-programmer og finnes også i vitenskapelige avhandlinger. Det interessante er at ingen noen gang peker på en kilde for denne viktige påstanden. Hvor kommer det fra?

Etter den store debatten om den svenske steriliseringspolitikken som fulgte Maciej Zarembas artikler her i DN, publiserte prestisjetunge Scandinavian Journal of History 1999 et stort temanummer (bd. 24). I sitt essay «International Eugenics: Swedish Sterilization in Context» gjennomgår medisinsk historiker Paul Weindling datoene i rasebiologiens historie. Det kan sees her at så tidlig som i 1909 ble det svenske sällskapet för rashygiene dannet, en lobbyorganisasjon hvis medlemmer var tunge vitenskapelige myndigheter og som forfulgte både ideen om et institutt og lover om sterilisering. Det var bare fire år siden at den tyske rasebiologiens far Alfred Ploetz «morselskap». Men når det gjelder Lundborg-instituttene, er det mer komplisert. Spørsmålet er: hva menes med «først»?

Weindlings liste inneholder de viktigste rasebiologiske forskningsinstituttene i verden. Den første som kom ut var grunnleggeren av rasebiologi, nettopp av Francis Galton i 1905, tilknyttet University of London. Tallrike andre institutter var også etablert før Lundborgs, ikke minst Charles Davenports innflytelsesrike Eugenics Records Office (ERO) ved Cold Spring Harbor på Long Island utenfor New York, grunnlagt i 1910, og det tyske universitetets genealogiske avdeling. – demografisk psykiatri «som det skjedde i 1918. Det kan hevdes at i likhet med Winderen Institute of the Norwegian Jon Alfred Mjøen i Oslo (1906) eller den mye viktigere ERO of Davenport var for det meste privat finansiert, og at det derfor var viktig for instituttet for Lundborgs for å kunne skrive under med begrepet «stat». Samtidig er det klart at Galton-instituttet siden 1905, det tyske siden 1918 og det sovjetiske i Leningrad siden 1921 overveiende var offentlig finansiert. Lundborg selv var ikke fremmed for å søke private sponsorer og håpet blant annet på tilskudd fra Rockefeller Foundation, som pumpet penger inn i ERO, men var veldig dårlig på å sikre slike tilskudd.

I rasebiologiens historie Det er derfor en rekke forskningsinstitutter som er født både før og etter Lundborgs og som ble finansiert enten med statlige midler, privat eller gjennom en blanding. Så hva mener vi med «før»? Og hvor kommer egentlig oppgaven fra?

Å overdrive sin mening og videreformidle selvovervurderingen som rasebiologer selv har satt opp er feilinformasjon

Du finner kun én kilde til utsagnet, og det er Herman Lundborg selv. I den første og siste «Meddelelser fra Statens rasebiologiske institut», en brosjyre utgitt i anledning instituttets åpning i 1922, understreker Lundborg som vanlig dens betydning. Han påpeker at Sverige lenge har ligget godt foran på medisinområdet. I heftet kan du lese følgende:

«Det synlige resultatet for Sverige er bl.a. a., at det ble stiftet et forsøksinstitutt for biologisk arv i Skåne under ledelse av prof. Nilsson-Ehle sakkyndig ledelse og nå i 1922 en rasebiologi i Uppsala under forfatteren. Sverige har vist seg å være ekstremt fremsynt. Det er den første kulturstaten i verden, som allerede har forstått viktigheten av både genetisk og rasebiologisk forskning og har vist seg villig til å støtte den med offentlige midler.

«Den første kulturelle staten i verden …»

Det Lundborg ønsket var samme type statlig finansiert institusjon som plantegenetikeren Herman Nilsson-Ehle fikk, i kraft av solide resultater. Nilsson-Ehle Planteavlsinstitutt ble også brukt som et tungt tema i Riksdagen – det fantes vel allerede en slik?

Han avviste ideen om en «vanlig» institusjon, og derfor må spørsmålet reises til Riksdagen, sikret av nettverket bak Svensk förening för utslettshygien. Men det har aldri kommet noen epoke funn fra Uppsala SIFR. Som beskrevet av Maja Hagerman i sin biografi om Lundborg, «Kjære Herman» (2015), forsvinner Lundborg snart under vandringer i Lappland og en evig måling og fotografering av den samiske befolkningen, for å prøve å finne vitenskapelige bevis på «skadevirkningene av blanding. rasemessig «. Men det eneste som gjensto var pyramider av ubetydelige tall og et flere hundre år gammelt, men åpent traume hos dem som var blitt utsatt for hans «forskning».

Jeg hører motargumentet: Åh, virkelig? Vil du minimere lidelsen til et vitenskapelig og politisk etablissement opprettet for 100 år siden ved å sette den svenske institusjonen inn i en «kontekst»?

Svaret er nei. Lundborg og mange vitenskapsmenn i hans krets, både i og utenfor Sverige, sympatiserte med nazismen og ga «vitenskapelig legitimitet» til dens terror. Tyske rasebiologer, som snart ble en del av det nazistiske maktapparatet, viste gjerne til Lundborg-instituttet, hvor de også foreleste på 1920-tallet, men det var de som foreleste her og ikke omvendt. De var like glade for å referere til det største amerikanske instituttet i Davenport eller det minste i Mjøen i Norge.

Men det er en merkelig svensk eksepsjonalisme som noen ganger huskes i diskusjoner av denne typen. Kan vi ikke være best og først, som Lundborg anså selv, kan vi i det minste ha vært dårligst og elegant nok til å snakke åpent om det?

Det er kjennetegnet på et demokrati som åpenlyst finner opp mørket i sin egen historie, som historikeren Tony Judt har sagt. Så langt er svensk selvkritikk et helsetegn. Men å overdrive sin egen mening og videreformidle selvovervurderingen som rasebiologer selv har satt opp er feilinformasjon.

Svensk historie blir også i økende grad en daglig politisk flaggermus, og derfor må vi skryte av fakta. I propagandafilmen til Sverigedemokraterna før forrige valg ble det åpent slått fast at de svenske sosialdemokratene var de ultimate gjerningsmennene til Holocaust: De skulle selv opprette instituttet og deretter trene de tyske nazistene i rasebiologi. De fleste historikere trekker på skuldrene og synes dette er for sprøtt til å fortjene noen kommentar. Men på sosiale medier sluker de påstanden som dagens sannhet. Var det ikke slik at denne svenske institusjonen var «den første i verden»? Sa de det om Aktuellt?

Problemet er at vi fortsatt tror Herman Lundborg. Fornøyd med sin narsissistiske storhet ønsket han å være en pioner i et internasjonalt perspektiv, og dermed har andre institutter rundt om i verden forsvunnet. Ingen så virkelig svindelen hans.

å vite mer tekster av Ola Larsmo