Det skjer ikke mye i Friedenau i Berlin. Det er en av høstens varmeste dager, og før jeg ringer på døren hjemme hos den japansk-tyske forfatteren Yoko Tawada, må jeg kjøpe noe å drikke. Etter mye leting finner jeg endelig et bakeri, hvor jeg spør etter en Coca Cola med is. Kvinnen bak disken gir meg en varm Cola og sier at det er kaldt nok som det er. At Berlin historisk sett er et konglomerat av små landsbyer blir enda tydeligere på steder som dette.

Jeg skal fortelle dere om min opplevelse når Yoko Tawada er vertskap i den kjølige, romslige leiligheten sin hvor hyller langs veggene og det er høyt i taket. Hun nikker ettertenksomt og sier at det er derfor hun bor akkurat her.

– Jeg liker Berlin, men jeg vil ikke bo for sentralt. Her kan jeg skrive i full sjelefred, gjerne om morgenen, sier Yoko Tawada.

Yoko Tawada har kommet til Tyskland i 1982. I mange år bodde han i Hamburg. Men hun ville virkelig studere russisk i Moskva. Imidlertid var det nesten umulig for en japansk student som var interessert i litteratur å gjøre det under den kalde krigen.

– Jeg ville til Russland. I Dostojevskijs land. Sovjetunionen interesserte meg ikke, og byråkratiet var for komplisert. I dag ville jeg virkelig ikke bodd i Russland, så det er nok bra at det ble sånn.

På japansk er jeg mer fri og derfor kan jeg være litt mer vill

Etter mange år i Hamburg flyttet han i 2006 til Berlin. Vi snakker tysk mellom oss. Det er også det eneste språket han skriver på. Men oftere skriver han sine eventyrinspirerte romaner på sitt eget japansk.

– Når jeg skriver på tysk blir det mer presist fordi jeg må tenke på hver eneste setning, ord for ord. På japansk er jeg mer fri og derfor kan jeg være litt mer vill.

På svensk er det han jobber for tiden med romanen «Spridda över jordklotet». Det er første del av en trilogi som tar opp temaer som språk, morsmål og etnisitet. Det kanskje viktigste temaet i romanen er imidlertid klimaendringer og Japans forsvinning under havets overflate. En av hovedpersonene i boken, Hiruko, har søkt tilflukt i Skandinavia. Kanskje han er den siste japaneren på jorden. Men etter å ha hørt rykter om en annen, drar hun over hele verden på jakt etter ham.

– Hun er alene og lever i illusjonen om at hvis hun bare fant noen å snakke japansk med, ville hun føle seg glad igjen.

Hvorfor er det en illusjon?

– Vi kan vel ikke røpe det? Det får leserne finne ut av selv, sier han og ler.

Yoko Tawada skriver vekselvis på japansk og tysk. «Spread Across the Globe» og resten av trilogien ble skrevet på japansk. Før intervjuet søker jeg på nettet etter den tyske tittelen, men jeg finner den ikke.

– Det er ingen tysk tittel. Boken er ennå ikke oversatt.

I boken ser jeg for meg at Japan kan forsvinne i havet. Det er ikke helt utrolig med tanke på at det er en gruppe øyer som hviler på vulkaner

Den siste boken som ble utgitt på svensk var «En isbjørns memoarer». Hun oversatte den selv fra japansk til tysk, men nøler med å gjøre det denne gangen.

– Jeg vil heller skrive noe nytt enn å sitte på dette i flere år.

I «En isbjørns memoarer» skrev han om Knut, den ekstremt populære isbjørnen i Tyskland, født i Berlin Zoo. Det var nesten en folkesorg i Tyskland da han døde i en alder av fire. I sin roman bruker Yoko Tawada isbjørnen som et symbol på pågående klimaendringer. I «Scattered over the Earth» vender han dermed tilbake til emnet.

– Dette er vår tids store spørsmål. I boken ser jeg for meg at Japan kan forsvinne i havet. Det er ikke helt utrolig med tanke på at det er en gruppe øyer som hviler på vulkaner.

Foran tatt «Strøet over jorden» handler om land som har forsvunnet. Boken åpner med beskrivelsen av et TV-program der folk fra land som ikke lenger eksisterer deltar. Det er her leseren møter Hiruko for første gang. Men Yoko Tawada benytter anledningen til å inkludere en kvinne fra det tidligere DDR i samme show, og når Hiruko setter ut for å finne en annen japansk mann, starter hun i Trier, Tyskland, en by kjent for sine romerske ruiner.

– Boken min snakker på en måte mye om det gamle Europa, hvor Romerriket var en viktig maktfaktor.

Men du tar også opp det fortsatt brennende spørsmålet om tysk gjenforening i Tyskland.

– Jeg husker at jeg var redd for å miste visumet i det nye Tyskland. Jeg hadde visum til Vest-Tyskland. Men jeg trengte ikke å bekymre meg for det fordi DDR rett og slett integrerte seg i Vesten. Det var ikke et gjensyn slik jeg ser det.

Hirukoen til romanen har slått seg ned i Skandinavia. Der bygget han også sitt eget språk, Panska, et panskandinavisk levedyktig i Sverige, Norge og Danmark.

– Jeg har ofte vært i Skandinavia på ulike litterære festivaler og hver gang ble jeg så fascinert av at man kan snakke med hverandre og forstå hverandre selv om man snakker forskjellige språk. Det var slik jeg fikk ideen om å be Hiruko om å finne opp stekepannen.

Da jeg kom til Tyskland så Sverige ut til å være en bedre variant. Det var ingen nazister, du hadde løst likestillingsproblemet

Språket var en grunn til å plassere hendelsene der, men han ønsket også å skape et kontrastbilde av det gamle Europa i sør med et nyere, mer moderne Europa i nord.

– De skandinaviske landene er fascinerende. Først var det som om jeg hadde løst alt, så viste det seg at det ikke var tilfelle i det hele tatt.

Hva mener du?

– Da jeg kom til Tyskland så Sverige ut til å være en bedre variant. Det var ingen nazister, du hadde løst likestillingsproblemet. Naturen var ren og du levde i fred.

Det ser ut til at tyskerne har klart å selge deg den vanlige Bullerby-klisjeen om Sverige.

– Det var selvfølgelig en klisjé, men lenge virket det likevel helt sant. Hørt, for vi har siden innsett at i Sverige finnes det definitivt terrorister, nazister og fremmedfiendtlige partier, og at det kanskje ikke er så fredelig å bo der. For karakteren til min roman, Hiruko, er det også et klimaspørsmål. Han mener de kaldere landene i Skandinavia er et godt tilfluktssted når temperaturen og havnivået stiger rundt om i verden. Det gjenstår å se om dette virkelig blir tilfelle.

Å blande laks inn i sushi er ekstremt tvilsomt for en japaner

I romanen avkrefter Yoko Tawada også en annen nasjonal klisje: den japanske. «Sushilandet», som det kalles, sank deretter i havet. En karakter i romanen er overbevist om at sushi kommer fra Finland, og den japanske hovedpersonen mener hun ikke kan si nei alene.

– Egentlig ville jeg kommentere vår globaliserte verden, der alt blir en slags forvrengning og forfalskning. Til og med noe typisk japansk som sushi. Her i Tyskland er laks den vanligste retten når man bestiller sushi. Å blande laks inn i sushi er ekstremt tvilsomt for en japaner.

Jeg leste omtalen av sushi og miso i romanen som et annet aspekt av det overordnede miljøspørsmålet.

– Ja, selvfølgelig. Det handler mye om hvordan man får frem smaken av fisk i sushi og miso når alle havene er tømt.

Ved å fokusere på klimakrisen, kan «Spread over the world» klassifiseres som en dystopi. Men han er litt for glad og optimistisk til det. Alle som har lest Yoko Tawadas tidligere bøker vil kjenne igjen den skjevt humoristiske og eventyrlige fortellerstilen.

– Jeg er veldig preget av gamle folkeeventyr og myter. Det som er interessant med dem er at de er forankret lokalt i hver sin kulturelle tradisjon, men samtidig er de så universelle og forteller så mye om hva det vil si å være menneske, uavhengig av hvor man kommer fra eller hvor man bor.