Den moderate lederen sier ofte at det er best å samarbeide med likesinnede.

Det kan virke innlysende.

Men partier som ikke konkurrerer om samme velger kan noen ganger finne det lettere å samarbeide ved å tilby hverandre kompensasjon i hverandres hjerteproblemer. Det kalles vanligvis kuhandelen.

Slik har samarbeidet mellom Senterpartiet og SV fungert gjennom historien – på 1930-, 1950-, 1990-tallet og senere etter valget i 2018. Ofte med skrik og harde forhandlinger, men sjelden med kamp.om de samme velgerne.

Mens alliansepartiene – som politisk sett var relativt lette å finne – kannibaliserte hverandres velgere. Venstre, kristendemokrater og sentrum-høyre-partier har vært plaget av velgertap til moderate.

Så selv om SD og M blir enige om å utnevne Ulf Kristersson som statsminister, har han og Jimmie Åkesson helt motsatte mål. Begge håper den andre mister samarbeidet, begge håper dette vil føre til etableringen av deres parti som det dominerende høyrepartiet i svensk politikk.

Moderaterna mistet en halv million velgere under den politiske uroen på 2010-tallet, de aller fleste i favør av SD. Ved å anerkjenne Jimmie Åkesson som samarbeidspartner og utpeke kjernesakene SD, kriminalitet og innvandring som valgets kjernesaker, håper Ulf Kristersson å få mange tilbake.

I lang tid – frem til januar 2019 – lovet Kristersson å ikke samarbeide med Sverigedemokraterna. Det var først da Senterpartiet gjorde januaravtalen at moderatledelsen endret budskap.

Ulf Kristersson er langt fra den første høyreorienterte lederen i Europa som inkluderer et høyrenasjonalistisk parti – faktisk henger han etter en rekke land der høyreekstreme Moderate-brødre gjorde det for lenge siden. Årsakene er de samme, de ser det som den eneste måten å bygge tilstrekkelig oppslutning om regjeringsmakt. Med Tyskland og Frankrike som store unntak.

Ulf Kristersson beskriver kampen mot kriminalitet, reduksjon av innvandringen som en prioritert oppgave for en ny regjering. Det er på disse spørsmålene han håper den høyreorienterte opposisjonen vinner valget.

Men hvis høyrevelgere må velge mellom M og SD ut fra hvilket parti som er best til å bekjempe kriminalitet og redusere innvandringen, risikerer Kristersson at mange velger SD.

Hvis SD blir større enn M ved valget i 2022 hjelper det ikke om høyrepartier får flertall og Kristersson blir statsminister, moderater vil fortsatt gråte til regjeringskontoret.

Selv om Moderaterna er størst, vil de få problemer. Hvis Kristersson skulle regjere uten å inkludere Sverigedemokraterna i regjeringen, kan Åkesson ta poeng på ting Kristersson ikke klarer. For eksempel hvis regjeringen ikke klarer å redusere gjengkriminaliteten snart.

Nylig indikerte den moderate lederen at en moderat ledet regjering ikke trenger å være enig med Sverigedemokraterna i saker der det skiller mest mellom partiene, som arbeidsledighetstrygd og helseforsikring. Der må moderatene rett og slett godta flertallet som finnes i Riksdagen, ser Kristersson ut til å resonnere. Kampen mot kriminalitet er nok til å endre regjeringer selv om moderatene ikke klarer å overvinne andre deler av politikken sin.

Å ikke bringe SD inn i regjeringen vil derfor bety å la SD spise regjeringskaka og beholde opposisjonskaka. Jimmie Åkesson utnevner gjerne Ulf Kristersson som statsminister, men fortsetter med like stor kraft å presse på for motstand mot sosiale problemer som kun regjeringspartier må ta ansvar for.

Først sverget Kristersson å ikke samarbeide med SD. Det løftet måtte han gi opp. Nå lover han å ikke bringe SD inn i en regjering. Med tanke på ulempene for moderate som følger med å la SD operere utenfor regjeringen, er det ikke rart at han til slutt blir tvunget til å gi opp det engasjementet også.

Thomas Ramberg