I en forsiktig uttalelse på begynnelsen av 1990-tallet kalte den sosialdemokratiske handels- og industriminister Björn Rosengren Norge «den siste sovjetstaten». Han var frustrert over det han oppfattet som et behov for å kontrollere virksomheten. Men når det gjelder staters syn på livssyn og religion, er det snarere den svenske staten som opptrer som en engstelig monitor. Norge har et mer positivt og konstruktivt syn på religion enn den engstelige svenske reguleringen.

Regjeringsundersøkelser blir noen ganger beordret for å få det til å virke som politikere gjør noe, men når de er ferdige, havner de i skuffen og blir glemt. Så er det undersøkelser som er skrinlagt men som likevel viser seg å være så viktige at de må tas på alvor. En slik undersøkelse er Det filosofiske samfunnet (2013) i Norge.

[ Frida Park: Statliga samfundsbidrag sänder viktig signal ]

Det forholdet har viste seg å være den vitale typen. Konseptet om et «open minded society» har fått bred oppmerksomhet og politisk støtte i Norge. Den nye sosialdemokratiske regjeringen med Jonas Gahr Støre som statsminister har gjort den til sentrum for sin religionspolitikk. Men den høyreorienterte Solberg-regjeringen var ikke dårligere, men bevisst knyttet til den allerede i 2019.

Staten bruker religion som et verktøy for å implementere svenske verdier som anses som ønskelige.

– Fredrik Wenell

Utredningens endelige forslag legger opp til at politikere og myndigheter verdsetter innbyggernes tro og livssyn og skaper gode forutsetninger for lokalsamfunn til å utøve sin tro. Det er også basert på at det norske samfunnet er flerkulturelt. Du kan være norsk på mange forskjellige måter.

Undersøkelsen argumenterte også for at staten burde være nøytral med hensyn til ulike former for livssyn og behandle alle likt. De trekker konsekvensene både når det gjelder statlig økonomisk støtte og hvordan Den norske kirke skal styres. Det vil si at den skal ha samme rett som alle andre samfunn til å bestemme selv.

[ Joel Halldorf: Civilsamhället är inte statens tjänare ]

Det finner etterforskningen religion skal ikke være et verktøy som staten kan bruke for å gjennomføre reformene politikerne ønsker, men den skal kunne eksistere i seg selv. Trossamfunn blir ikke først og fremst sett på som arenaer for radikalisering eller som en trussel mot demokratiet. Religiøs tro blir rett og slett sett på som noe positivt for samfunnet generelt.

Denne måten å forstå et livssyn på fremstår fra en svensk horisont som fremmed. I Sverige brukes for eksempel «kristen» for å beskrive svensk i motsetning til andre livssyn. I tillegg ble det nylig presentert en undersøkelse der demokratiske kriterier for trossamfunn ble utviklet fordi sett med mistenkelige øyne. I Sverige blir religiøse minoriteter sett på som en trussel mot samfunnets enhet snarere enn som en medvirkende ressurs, ifølge sivilsamfunnsforsker Linnéa Lundgren. Her bruker staten religiøse organisasjoner som et verktøy for å implementere svenske verdier som anses som ønskelige.

Det er klart det svenske og norske politikeres holdninger til religion er forskjellige. Og denne gangen er Norge absolutt ikke sovjetstaten.

[ Elisabeth Sandlund: Höj beredskapen inför nya bidragsregler ]