Prosjektets mål er å utvikle en teknologi innen slutten av tiåret som vil gi en uavhengig solenergikilde for langsiktige måneoppdrag.
Hovedproblemet med bruken av solenergi på Månen er de lange nettene på to jordiske uker. I løpet av den tiden forventes forskningsstasjonen å levere energi på andre måter enn solen. Ifølge planen skal atomreaktoren være kompakt, for å passe til en sylinder på fire meter i diameter og seks meter i lengde, og massen skal ikke overstige seks tonn.
Denne reaktoren ville blitt laget på jorden og tatt til månen i ett stykke, klar til drift. Den skal drives av uran, drives i minst ti år, og kontinuerlig levere 40 kilowatt kraft.
Reaktorautonomi er også viktig: den skal kunne slås av og på uten menneskelig tilsyn. Et annet svært viktig aspekt er kjøling av reaktoren, da verken vann eller luft vil være tilgjengelig for dette formålet på Månen.
Deretter kunne teknologien tilpasses forholdene på Mars. Selv om netter på Mars ikke varer i to uker, gir sollys mindre enn halvparten av energien på jorden, så det vil også være behov for alternativer til solcellebatterier. Nysgjerrighet og utholdenhet, som for tiden er på Mars, drives av kjernekraft, men ikke av kjernefysiske fisjonsreaktorer, men av et enklere system, radioisotopvarmegeneratorer.
«Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol.»