«Er du redd for å dø?»

Vinterkulda har gjort sitt inntog i pendeltogvogna. Det er sen kveld på Södertäljebanen. Kroppen min er spent som atmosfæren.

Jeg hadde nettopp holdt et foredrag om skriving da mannen begynte å snakke med meg på scenen.

I vognen satt han overfor. Spørsmålene hans ble nærmere og mer intime. Om kjærlighetslivet mitt. Hvis du kunne invitere meg til spaet. Om døden.

Jeg svarte så nøytralt som mulig, som om det ikke var noe å spørre en fremmed om man er redd for å dø.

En feminin opplevelse

Slik takler mange kvinner en truende situasjon. Alt er en beregnet innsats.

Vil han følge meg hjem? Vil han angripe meg hvis jeg ser for vennlig ut? Vil han angripe meg hvis jeg er for avvisende? Total nøytralitet er ofte det beste kortet.

Jeg tenker på den kvelden da Stockholm-togførerne startet sin ville streik.

Den forrige moderat ledede regionregjeringen ønsket å avskaffe jernbanekommissærene og la lokførerne jobbe alene. Før valget lovet S å oppheve vedtaket, men vedtaket står fast.

Kameraer må gjøre jobben som togbetjenter på tog.

Og jeg lurer på om et kamera kan sanse en atmosfære? Kan du se gjennom den vanligste trusselsituasjonen en kvinne kan oppleve offentlig?

MTR talt

Regionen og MTR mener det kan bli enda tryggere med kameraer.

De har lagt ned mye ressurser i sine beregninger, som vil vise at disse hundre millionbesparelsene vil være det beste for alle, og derfor er det ikke bare sparing.

Det nye regiondirektoratet har gjort en egen undersøkelse. Den er på bare 20 sider og ble skrevet på to uker. Jeg leste det.

I hovedsak ser det mindre ut som en risikoanalyse for ansatte og passasjerer og mer som en risikoanalyse for MTR om det er fare for å bli saksøkt.

Der er svaret nei, ifølge konsulentens rapport. Prosessen var god. Sikkerhetsrepresentanter fikk delta på møtene. Avtalen med Regionen følges.

Det er uklart hva som har skjedd med de faktiske meningene til ansatte og verneombud. Og poenget er kanskje at Regionen bør skrive om sin pakt.

Lokførerne tar en stor risiko

Streiken var et høyinnsatsspill for lokførerne, både fagforeningsmessig og personlig.

Fagforbundet Seko er fortsatt i samtaler med arbeidsgiver. Der ber de om forbud mot alenearbeid.

Risikoen nå er at du ikke vinner noe mens treffvåpenet er svekket for alle. Men det er ikke vanskelig å sympatisere med personalet, samt å innse på et personlig plan at denne saken også angår meg som reisende.

Ved årsskiftet ble jeg reddet av en ukjent kvinne på pendeltoget.

Hun kjente igjen den spente atmosfæren og min nøytrale tone, og ble med i samtalen. Markerte hans tilstedeværelse. Det ga meg en visshet om at bare menneskelig tilstedeværelse kan gi.

En evne som blikkbokser ennå ikke besitter.