– Dette er veldig tidlige resultater, men på sikt håper vi de vil bidra til et annet behandlingstilbud. Alt som kan gjøre livet litt lettere for disse pasientene vil være velkomment. Det ville også vært en veldig billig behandling hvis man kan få det til å virke, sier Anders Mårtensson, øre-neselege ved Helsingborg sykehus og doktorgradsstudent ved Lunds universitet.
Det er i en liten pilotstudie, uten kontrollgruppe, at han og flere andre forskere prøvde et nytt konsept – ledningstransplantasjon – hos pasienter med kronisk bihulebetennelse uten nesepolypper.
Studien inkluderte 22 pasienter som ikke ble hjulpet av andre behandlinger. De fikk først 13 dagers antibiotikabehandling for å prøve å redusere bakteriefloraen i bihulene så mye som mulig.
– Like etter begynte vi å transplantere snorene hver dag i fem dager. Så vidt vi vet er dette første gang noen har forsøkt en sinonasal mikrobiomtransplantasjon, sier Anders Mårtensson.
Før og tre måneder etter behandling vurderte pasientene symptomene sine blant annet ved hjelp av Snot-22-skalaen, som går fra 0 til 110 poeng og hvor lavere skår indikerer bedre sykdomskontroll og bedre livskvalitet.
Etter tre måneder rapporterte 16 av 22 pasienter en klinisk meningsfull forbedring, definert som en reduksjon på minst ni poeng på vurderingsskalaen. På slutten av studien så forskerne også at pasientene hadde høyere forekomst av bakterier i nesen og en mer mangfoldig flora.
Ifølge Anders Mårtensson var det ikke vanskelig å rekruttere deltakere til studien, snarere tvert imot.
– Pasientene syntes det hørtes ekkelt ut da jeg beskrev det for dem, men de sa de var klare til å prøve hva som helst for å bli kvitt plagene sine.
Studien er liten og mangler kontrollgruppe. Hvor stort gir kan du trekke på resultater?
– Du kan ikke være sikker på noe. Men jeg tror mikrobiomet er viktig. Du kan sannsynligvis se det som en pilotstudie som kan generere hypoteser for fremtidige studier.
En større placebokontrollert studie er nå i gang i Australia, under ledelse av Anders Cervin, otolaryngolog ved Helsingborg sykehus og førsteamanuensis ved Lunds universitet, som også leder den pågående studien.
Anders Mårtensson fraråder pasienter på det sterkeste å ta en ledningstransplantasjon på egenhånd.
– Dette er veldig tidlige forskningsfunn som må bekreftes. I tillegg kan det være risiko med å transplantere alle typer mikrobiom.
Det er hovedsakelig to typer risiko. Den ene er at du transplanterer en slags infeksjon. I studien ble både givere og pasienter screenet for for eksempel syfilis, HIV, hepatitt B og C, MRSA, tuberkulose og herpes.
Den andre risikoen, som hovedsakelig har vært diskutert i forhold til fekal transplantasjon hos pasienter med clostridial diaré, er at en eller annen sykdom generert av immunsystemet ved et uhell blir transplantert.
– I vårt tilfelle kan vi kanskje bekymre oss for å transplantere allergitendensen til pasienten. I studien testet vi både givere og pasienter for allergi mot blant annet bjørk, gress og katter, sier Anders Mårtensson.
Funnene ble publisert i tidsskriftet International Forum of Allergy and Rhinology. Les artikkelen her.
Slik ble det
En donor – i de fleste tilfeller en pårørende til pasienten – skyllet nesen med saltvann. Hun ble bedt om å holde løsningen i nesen i fem minutter og deretter spytte den ut i en rund bolle. Deretter ble ledningsløsningen fortynnet for å doble mengden for å være tilstrekkelig for begge sider av pasienten.
Deretter måtte pasienten gjennom den tilsvarende prosedyren. Pasienten holdt ledningsløsningen fra giveren i fem minutter på hver side. Deretter fulgte flere runder mens han snuste oppløsningen og injiserte den tilbake i nesen for å skylle ut så mye av systemet som mulig.
Lakartidningen.se
(oppdatert 2023-03-25)
«Lidenskapelig spiller. Venn av dyr overalt. Generell alkoholevangelist. Banebryter for sosiale medier. Zombie-nerd.»
