Bjørker faller, uteservering er skrudd sammen, og i smerte prøver du å komme deg gjennom årets første løpetur rundt innsjøen hjem.

Alt dette er konkrete tegn på at sommeren nærmer seg.

Men det er selvfølgelig en annen:

Første sesong av Sirkus Norge.

Kanskje er jeg preget av å ha slitt som reporter i denne lille skiverdenen i for mange år. Kanskje årene flyter sammen i minnet mitt. Kanskje jeg generaliserer litt.

Kunne vært.

Men gjennom årene har Norges Skiforbund klart å skape et bilde av seg selv som burde være mindre katastrofalt for merkevaren.

Mer presist: ingen preseason uten sammenbrudd.

Sverige har absolutt gitt Norge et godt spill de siste årene med en usannsynlig lederkarusell og trippel exit i fjor vår.

Men i et lengre perspektiv er Sverige bare en b-nasjon i skyggen av all skikampmoderniseringen av Norge.

Bråket mellom Petter Northug og skiforbundet har vært en skitten rekke år etter år. Krisehåndteringsinnsatsen etter Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaugs antidopingregelbrudd lot mildt sagt noe å ønske.

Det var diskusjoner om utvelgelser, kontrakter, monsterlønninger for skipampaer, privat sponsoreksponering og femtien andre ting.

Og nå er vi her igjen.

Verdens nummer én Johannes Hösflot Kläbo forlater landslaget. Didrik Tönseth og Sindre Björnestad Skar ble begge først tipset om at de var droppet fra samme landslag, for så å bli tatt ut et par dager senere.

Supersprinter Kristine Stavås Skistad ønsker heller ikke å være på landslaget. Akkurat som langdistansefenomenet Astri Öyre Slind.

F-sang, men kan du vente et sekund? Jeg må fylle bollen.

Analyse av vårens kaos blant mine norske kolleger ser ut til å komme til en ganske enstemmig konklusjon:

Kommunikasjonen mellom foreningen og syklistene er irriterende dårlig. I begynnelsen kan ganske små uenigheter vokse til dype sprekker.

Eller om du foretrekker det: De eldre medlemmene i foreningen snakker ikke samme språk som den nye generasjonen skiløpere.

– Jeg kan nok sette ting på en bedre måte, men jeg lærer hver dag, sier Espen Bjervig, 50, norsk langdistansetrener, som nå jobber hardt.

Men dette er som sagt ikke bare et norsk problem. Uroen rundt avhoppet til Frida Karlsson, Maja Dahlqvist og Linn Svahn for ett år siden viste tydelig at en gammel modell av landslaget trenger akutt restaurering.

Ellers vil avhoppene, slagsmålene og svarte overskriftene fortsette å løse hverandre. Både i Norge og Sverige.

Men egentlig synes jeg det ofte mangler perspektiv i frafallsspørsmålet.

Ganske enkelt: er det virkelig et problem?

Hvis noen skatere føler de utvikler seg bedre i løpet av pre-season med et helt eget oppsett – og har råd til å betale for det selv – så er det greit.

Rent sportslig endte alle de siste årenes svenske eksempler (Kalla, Dyvik, Karlsson, Dahlqvist, Svan) med passasjen av rytterne.

Og som en bonuseffekt ble noen skøyteløpere som ellers ville ha blitt slått ut av A-landslaget, i stedet valgt og gitt en bedre sjanse til å vokse.

Vinn-vinn, dude.

Ja, det er åpenbart et tap for en føderasjon å ikke kunne bruke noen av sine beste merker kommersielt i løpet av pre-season. Men egentlig synes jeg problemet er overdrevet.

Når sesongen starter, når kameraene ruller, er de alle tilbake i sine reklamefylte landslagsdrakter igjen.

Og det vil alltid være nok for de fleste sponsorer.

Derfor er jeg ikke spesielt bekymret for hvordan den svenske trioen velger å gjøre den kommende pre-season.

Hvis de vil kjøre løpet sitt en sommer og høst til, kan de det.

Det eneste som betyr noe er at alle er der samlet på startstreken i novembermørket i Ruka.

Kallas pris presentert talent: «Bli fullstendig fanget»