Östgöta Correspondenten er den siste i rekken av lokalaviser som legger ned sin kulturredaksjon. I fjor gjorde de fire Hälsingetidningarna eid av Bonnie det samme da daværende kulturredaktør gikk av med pensjon. Og i oktober i år meldte det norske Dagbladet at avisen fortsetter uten kulturredaktør.

Det er også en risiko for at denne trenden vil fortsette, ifølge Anna Roosvall, professor i medie- og kommunikasjonsvitenskap ved Stockholms universitet.

– Slik det skjer i flere nordiske land og ettersom det er flere saker i Sverige, ser det ut til at dette er en økende trend, som vi håper vil gi opphav til en debatt som vil sette en stopper for dette, sier han.

Sammen med forskerne Kristina Riegert og Andreas Widholm viste Anna Roosvall i boken «Kulturjournalistikens världar» hvordan kulturredaksjonene har krympet og slått seg sammen opp gjennom årene. Digitalisering og større oppmerksomhet rundt kulturjournalistikk risikerer også å viske ut kulturjournalistikkens særtrekk: fordi det ikke bare er «nyheter om kultur».

Anna Roosvall viste i sin forskning at kulturjournalistikk skaper en bredere forståelse av sosiale fenomener, for eksempel etter terrorangrepene i Paris og København i 2015. Mens tabloidjournalistikken hovedsakelig beskrev hendelser, foregikk debatten på kultursidene , og der var andre trender enn på redaksjons- og meningssidene.

– På den ene siden var det mer historiske og filosofiske sammenhenger, og på den andre siden et veldig levende språk. Det handlet også om å være mindre polariserende og litt mer pluralistisk på kultursidene. De brukte mange ulike kontekster, kulturelle men også geografiske: det var en stor verden som kom til syne, sier Anna Roosvall.

I tillegg til kulturdebatten understreker hun at også «rent kulturstoff», som anmeldelser, spiller en viktig rolle. De ulike delene gjødsler hverandre.

– Skaper et viktig politisk-kulturelt publikum for å forstå samfunnet.

Kulturskribent Gunilla Kindstrand, som tidligere var kultursjef i storkonglomeratet Mittmedia, vet hvor tøft det er for lokalavisa – og siden kulturen ofte organiseres av seg selv, er det dessverre også lett å komme i veien, sier hun.

Han sammenligner dette med gamle liberale idealer om at lokalavisenes kultursider hadde en åpenbar og sterk samfunnsverdi – og viser til at en dyktig kulturskribent inviterer sine lesere inn i en dypere måte å se på og delta i samfunnet på.

Men at forlagene ikke lenger tillegger kulturstoff så mye, skyldes også at lesernes meninger har endret seg, mener hun.

– Tidligere var det tanken om at en leser kunne bli overrasket og ta del i materiale de ikke visste de var interessert i. I dag henvender vi oss til publikum på en mer forutsigbar og bekreftende måte. Han har blitt tildelt en rolle som i økende grad minner om en «følger» i sosiale medier.

Stefan Jonsson, forfatter og professor i etnisitet ved Linköpings universitet, ser de samme trendene og mener det er kortsiktig å ofre kulturmateriale.

– I kulturjournalistikken tar vi det som kommer frem fra nyhetsstrømmen og setter det sammen til en sammenhengende og meningsfull ramme. Der fødes meninger, debatter, diskusjoner, nye tema, men også nye visjoner og nye ideer, sier han, og tvert imot krever det mer initierte og kompetente stemmer.

Utviklingen av kulturjournalistikken går hånd i hånd med en avtagende forståelse av kulturens betydning i samfunnet som helhet, argumenterer Stefan Jonsson, som skrev boken «Beauty Unbridled» om kulturens grunnleggende betydning.

– 200 år tilbake i tid var diskusjoner om kunst, litteratur og idédebatt en hjørnestein i det demokratiske samfunnet, sier han og legger til:

– Hvis media ikke er interessert, tyder det på blogging – det vil si at vi tror vi kan forstå samfunnet ved å ha en pågående blogg som snakker om alt som om det var en enkelt pågående hendelse.