Sjef At noe er riktig nå trenger ikke bety at det var riktig for 60 år siden. Det er ikke feil å endre seg. Det kan også være nødvendig og lurt.

Dette er bestemt. Sverige blir med i NATO.

Ikke overraskende vekker avgjørelsen sterke følelser. Spesielt innenfor partiene som tidligere var motstandere av medlemskap, ikke minst sosialdemokratene, som til slutt avgjorde saken, og som mer enn noe annet parti var knyttet til eller identifisert med alliansefrihet.

Kritikere peker på den stramme tidsplanen, at NATO ikke bare er en forsvarsorganisasjon, men også en atomallianse og at Putin foreløpig ikke er en trussel mot Sverige. De som har endret posisjon peker på at Russland nå opptrer aggressivt og uforutsigbart, at Sverige derfor er mer sårbart og at Finlands første posisjon til NATO har avgjort saken, bare i nordiske land utenfor NATO, vår sikkerhet og vårt handlingsrom hadde redusert.

Spørsmålet kan formuleres slik: når er det riktig og rimelig å bytte stilling?

Vi er hele tiden tvunget til å ta beslutninger basert på kunnskapen som er på bordet nå

Selvfølgelig er det ingen eksakt vitenskap å støtte seg til her. I bunn og grunn handler det om spenningen mellom prinsipp og pragmatisme. Førstnevnte kan grense til hensynsløshet. Sistnevnte blir til apati. Noen ganger er det nødvendig å revurdere tidligere stillinger.

I politikken bestemmer ofte omstendighetene timeplanen. Vi er hele tiden tvunget til å ta beslutninger basert på kunnskapen som er på bordet nå. Kritikere av NATO-medlemskap har viktige innvendinger. Men samtidig lever vi i en tid med større risiko for Sverige og vår del av verden enn på lenge. Det veide tungt da Sverige bestemte seg for å søke om NATO-medlemskap.

Sikkerhetspolitikk er også et politisk område som må håndteres i særskilt rekkefølge. Det gjelder sikkerheten til landet og vårt forsvar. Det er ikke utenrikspolitikk generelt eller velferdspolitikk. Sikkerhetspolitiske spørsmål er spesielt lite egnet for folkeavstemninger.

Men å endre er ikke en lett oppgave. Spesiell oppmerksomhet ble viet forsvarsminister Peter Hultqvist, som nylig, som på den sosialdemokratiske partikongressen i november i fjor, erklærte at han eller hans parti aldri ville bringe Sverige inn i NATO.

Definitive og kategoriske løfter er alltid risikabelt. Amanda Sokolnicki, politisk redaktør i Dagens Nyheter, ba da om at han trekker seg. Været egner seg ikke for politiske kampanjer av denne typen. For det er som sagt ikke feil å forandre seg hvis verden forandrer seg.

I lang tid var det konsensus om sikkerhetspolitikk utenfor blokkens grenser. Moderater og liberale har den siste tiden kjempet for NATO og gjør nå «æren», eller som Ulf Kristersson skrev på sosiale medier: «Etter 20 års arbeid har moderatene sørget for at Sverige sier ja til NATO» . Og Dagens Nyheter minnet om at daværende sjefredaktør i avisen Herbert Tingsten på slutten av 1940-tallet argumenterte for at Sverige burde ha sluttet seg til NATO.

Men det som er rimelig nå, skulle ikke være den beste politikken den gang. Da ideen om en nordisk forsvarsallianse (som hadde vært et brudd på alliansens frihet) falt etter krigen, ble Danmark og Norge med i NATO. Sverige og Finland dannet en akse fri for allianser. Den svenske holdningen var da en rimelig politikk. Lenge tjente han Sverige godt. Nå har verden endret seg. Putin brøt den europeiske sikkerhetsordren.

Det er ikke feil å endre seg. Det kan også være nødvendig og lurt. Selv om det er vondt.