Det er kun ett politisk område der en betydelig gruppe velgere har tillit til Miljøpartiet De Grønne i dag: miljø- og klimapolitikken. Av dette konkluderer mange, både i og utenfor partiet, at den mest effektive måten å vokse MP på er å fokusere helt på klimapolitikk.

Og det er nettopp det partiet har drevet med de siste årene. Ingen potensielle velgere kan ha gått glipp av at Miljøpartiet De Grønne ønsker å gå raskere frem i klimaspørsmålet. Resultatet har imidlertid vært en jevn nedgang, ikke en økning. Valget i 2018 var det verste for partiet på flere tiår og opinionsdata fortsetter å synke.

Miljøpartiet De Grønne har gjort sitt beste valg i årene hvor partiet – ved siden av miljøet – også var forbundet med en raus innvandringspolitikk. Temaet immigrasjon var et symbol på en bredere idé om mangfold, pluralisme og likestilling. Partiet har fanget en venstreliberal vind som har blåst ikke minst blant storbyenes unge. Miljøpartiet De Grønne sto på to bein.

Flyktningstrømmen i 2015 endret alt. Partiet ble tvunget til å velge mellom å bli i regjering med et sosialdemokrati som bremset flyktningpolitikken eller å holde seg tro mot sin egen politikk og gå til opposisjonen. Partiet valgte å svelge tverrbremsen, «klimaet trenger oss i regjering» var argumentet.

Dermed ble partiet tvunget til å kutte benet og siden da – hoppet på det klimatiske beinet – har det vært på jakt etter et nytt andrebein.

Nå tror miljøvernere at de har funnet det: en politikk for sosial rettferdighet. Ved å kombinere klimapolitikk med en fordelings- og velferdspolitikk for mennesker som ellers ville ha vanskelig for å henge med i klimaendringene, akter Miljøpartiet De Grønne å kunne gå videre på to bein igjen.

Det er lett å se vanskelighetene. Det blir ikke lett for Miljøpartiet De Grønne å hevde seg på et politisk område som så langt har manglet bredere troverdighet og lenge har vært korrumpert av SV og venstresiden. Samtidig vil det være lettere for høyreorienterte politiske motstandere å sette partiet i venstresidens bur.

Miljøpartiet De Grønne kan sette et visst håp om at spørsmålene om økonomiske forskjeller og velferdspolitikk har vokst frem som en diskusjon både internasjonalt og i Sverige. Kanskje er det derfor partiets ganske brede velferdspolitikk nå avgjøres nesten helt uten motstand mot kongressen.

Tomas Ramberg
tomas.ramberg@sverigesradio.se