Hvordan Norge kan hjelpe tysk industri med klimavern

Berlin Per Brevik var i utgangspunktet lite begeistret for prosjektet, som han har jobbet med i halvannet tiår: – I 2005 tenkte jeg at det ville være absurd å fange CO2 i en sementfabrikk og så lagre den under bakken, sier Brevik. Men det er akkurat dette som vil skje veldig snart. Og dette vil også skyldes Brevik.

Som ingen andre representerer den CCS-temaet hos Norcem, den norske avdelingen til det tyske selskapet Heidelberg Cement. Forkortelsen betyr «Carbon Capture and Storage», så det står for fangst og underjordisk lagring av karbondioksid.

Det som virket som en fantasi for 16 år siden, er gradvis i ferd med å bli virkelighet her på Norcem-tomta i Brevik. Det nye anlegget forventes å settes i drift i mai 2024 og 400 000 tonn CO2 vil bli fanget og lagret under bakken hvert år. Det vil derfor være halvparten av CO2 som produseres hvert år i sementanlegget.

Brevik har gjennomført prosjektet siden 2006. Etternavnet hans, svært vanlig i Norge, er tilfeldigvis identisk med navnet på fabrikkens hovedkvarter. En gang en skeptiker, er han nå en forkjemper for CCS-teknologi. Brevik-anlegget, to timers kjøretur sør for Oslo, blir det første i Europa som fanger CO2 i stor skala, sier Brevik. Og han er stolt av det. «Vi gjennomfører en rekke CCS-prosjekter rundt om i verden. Med alle disse prosjektene ønsker vi å lære av vårt Brevik-anlegg, sier en talsperson for Heidelberg Cement.

Dagens beste jobb

Finn de beste jobbene nå og
bli varslet på e-post.

Norcem er en del av en større plan som gjennomføres i Norge. Planen heter «Langskip», så den har sitt navn fra de lange skipene vikingene krysset Atlanteren for 1000 år siden.

emnet får fart over hele verden

«Nordlys» er en vesentlig del av «Longship»-prosjektet. Bak dette CCS-konsortiet står de ledende selskapene Equinor, Shell og Total, samt en rekke samarbeidspartnere fra syv europeiske land, inkludert selskaper som Arcelor-Mittal og Air Liquide.

Nordlys

«Nordlys» fokuserer på CO2-transport og lagring.

(Foto: Klaus Stratmann, Handelsblatt)

Den norske stat støtter prosjektet sterkt. EU-kommisjonen har klassifisert det som et prosjekt av felles interesse (PCI). Nordmenn ønsker å permanent lagre CO2 fra hele Europa.

Men teknologien er kontroversiell, spesielt i Tyskland er det bekymringer. På den ene siden på grunn av frykten for at CO2 kan slippe ukontrollert ut fra de underjordiske forekomstene. På den annen side, fordi CCS også kan misbrukes som en unnskyldning: hvorfor bry seg med dekarbonisering når du ganske enkelt kan skjule resultatet av dine miljøsynder: under jorden, ut av tankene dine.

Imidlertid øker bevisstheten om at uten CCS ville det være nesten umulig å nå klimamålene. Temaet har skutt fart over hele verden. Det er CCS-prosjekter i USA, Qatar, Australia og Brasil, og i Europa, for eksempel i Danmark, Nederland og Storbritannia. Men Norge er spesielt ambisiøst, har en veldig bred tilnærming og har desidert lengst erfaring.

Norge innførte karbonpris i 1991. Dette motiverte norsk olje- og gassindustri til å redusere CO2-utslipp under produksjon. I 1996 begynte gassboreplattformen «Sleipner» å separere og lagre CO2 som rømmer under jorden.

I tillegg til Brevik sementverk er Fortum termoelektriske kraftverk på Klemetsrud ved Oslo, som bruker husholdningsavfall, et av flaggskipsprosjektene til nordmennene. CO2-separasjon praktiseres allerede her i liten skala: 1500 tonn CO2 filtreres fra forbrenningsprosessens avgasser hvert år. Men dette er bare en praktisk prøve.

Senere, som i Brevik, skulle det være på 400.000 tonn. – Dette vil derfor tilsvare 95 % av de årlige CO2-utslippene til kraftvarmeverket, sier Jannicke Bjerkas, som leder CCS-prosjektet på Klemetsrud. Det som er planlagt her i utkanten av Oslo kan overføres til rundt 500 sammenlignbare fabrikker i Europa, sier han. Hun er også entusiastisk: Prosjektet på Klemetsrud er «verdens mest progressive» i sitt slag.

Utfordringen ligger også i transport

Å hente ut 400 000 tonn CO2 fra eksosen hvert år er en utfordring. Den neste utfordringen er transport. Jannicke Bjerkas regner det slik: Syv oljetankere må gjøre til sammen 40 turer med flytende CO2 hver dag, de ti kilometerne fra varmekraftverket til havna, slik at det kan lastes på skipene der.

Nordlys

CO2en leveres til havnen med skip i flytende form. Den tilsvarende infrastrukturen er for tiden under bygging.

(Foto: Klaus Stratmann, Handelsblatt)

Deretter frakter skipene CO2 til Kollsnes ved Bergen. Her, på sørvestkysten av Norge, opprettes overføringspunktet for sluttlagring av karbondioksid som en del av «Nordlys»-prosjektet: Fra 2024 vil CO2 strømme fra skip inn i en gassrørledning. Den pumpes rundt 100 kilometer ut i havet gjennom rør og presses deretter på 2600 meters dyp ned i et sandlag dekket med et 75 meter tykt lag med skifer. CO2 kan ikke lenger slippe ut gjennom dette skiferlaget.

Sverre Overa, prosjektleder for nordlys, levner ingen tvil om at underjordisk lagring er et sikkert kort fra hans ståsted. «Vi har gjort dette i 25 år, prosessen er pålitelig og bevist,» sier han.

Målet er å gjøre teknologien utviklet på gassboreplattformen «Sleipner» brukbar for andre CO2-utslippere. Mange nordvesteuropeiske utslippskilder, som Tyskland, Belgia, Nederland og Storbritannia, er «nært for hånden», sier han. Det er interessemeldinger fra europeiske kunder, men fortsatt ingen bindende kontrakter. Og det er ingen prisliste ennå.

Hvilke utstedere egner seg for lagring i Norge? De to brukssakene i Norge – sementproduksjon og avfallsgjenvinning – gjør det klart hvor reisen går: der CO2-utslipp ikke kan unngås i det hele tatt eller kun kan unngås med stor innsats, kan CCS komme til unnsetning.

Med prosjektet på Kollsnes er nordmennene bare i starten, andre mulige CO2-lagringssteder er allerede definert. Lagringspotensialet under norsk havbunn er enormt. Nordmenn selv hevder å ha forekomster som i matematiske termer gir mulighet for permanent lagring av Europas uunngåelige industriutslipp «fra flere århundrer».

I Tyskland trengs en løsning for uunngåelige utslipp

Federal Environment Agency anslår de uunngåelige CO2-utslippene fra industri og avfalls- og avløpsvannhåndtering i Tyskland til 43 millioner tonn per år. Totalt ble det sluppet ut 739 millioner tonn klimagasser i Tyskland i 2020.

En løsning må finnes for nesten seks prosent av uunngåelige utslipp. For bare noen få år siden regnet de berørte sektorene med at utslipp fortsatt ville være tillatt med tanke på CO2-reduksjonsmålet på 80-95 % innen 2050 sammenlignet med 1990. Men siden målet er fullstendig klimanøytralitet, er det ingen mer rom for uunngåelige utslipp.

Tyskland har allerede en lang debatt om CCS bak seg. I april 2009 vedtok den daværende føderale regjeringen et første lovforslag om CCS. Det ville ha tillatt storskala anvendelse av CCS-teknologi i Tyskland.

Etter at selskapets første CO2-lagringsaktiviteter møtte stor motstand fra befolkningen på grunn av frykt for grunnvannslekkasjer og forurensning, trakk den føderale regjeringen loven.

avhendingsselskap

Federal Environment Agency anslår de uunngåelige CO2-utslippene fra industrien og fra avfalls- og avløpsvannhåndtering i Tyskland til 43 millioner tonn per år.

(Foto: picture alliance / dpa)

Et nytt utkast trådte i kraft i august 2012 etter lange debatter. Loven skiller seg betydelig fra utkastet fra 2009. Den begrenser teknologien til demonstrasjons- og pilotprosjekter og begrenser sterkt tillatt lagringsvolumet. I tillegg har føderale stater muligheten til å ekskludere CO2-lagring for sitt land.

Poenget er at loven hindrer CCS-teknologi i Tyskland. Skiltene har imidlertid endret seg. For et tiår siden hevdet kritikere av CCS fortsatt at CCS først og fremst tjener formålet å gi kullkraftverk en sjanse til å overleve.

Bruk alle tilgjengelige midler

Faktisk, på den tiden var selskaper som RWE og Vattenfall blant aktørene som promoterte emnet. Men det er historie, Tysklands exit fra kull er en fullført avtale.
I dag er dette prosessrelaterte utslipp som ikke kan unngås. CCS kan bli det foretrukne verktøyet for dette.

De siste årene har Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) gjentatte ganger understreket at klimanøytralitet bare kan oppnås hvis alle tilgjengelige midler for å redusere CO2, inkludert CCS, brukes.

Frem til oktober ba en allianse av industri og klimaproteksjonister om en klar forpliktelse til CCS-teknologi fra politikere. Ifølge en uttalelse fra alliansen er CCS en av «de sentrale pilarene i næringens vei mot klimanøytralitet».

Uttalelsen støttes av bransjeforeninger som Industriens Energi- og Energiindustriforening (VIK), Stålindustriens Landsforening og Kjemisk Industriforening (VCI), samt Stiftelsen 2 Grad og av den norske miljøorganisasjonen Bellona.

Selskaper forpliktet til ambisiøs klimabeskyttelse har slått seg sammen under 2 Grad Foundations regi. Disse inkluderer Allianz, Deutsche Bahn, kobberprodusenten Aurubis, Deutsche Wohnen, energikonsernet EnBW og også Heidelberg Cement.

Bellona har et avslappet forhold til CCS. Det er en video på YouTube som viser aktivisten Bellona Olav Oye med gitar foran Norcem sementfabrikk i Brevik. Han synger en sang han har komponert selv, der han hyller CCS som et nødvendig verktøy på veien mot klimanøytralitet.

Trafikklyskoalisjonen virker i utgangspunktet klar til å ta tak i problemet. Under koalisjonsavtalen skal det utvikles en langsiktig strategi for å håndtere de uunngåelige restutslippene. I Brevik kan du allerede se hvordan en slik strategi kan være.

Mer: Klimanøytralitet er i ferd med å bli et overlevelsesproblem for tysk industri

Milo Pascall

"Lidenskapelig spiller. Venn av dyr overalt. Generell alkoholevangelist. Banebryter for sosiale medier. Zombie-nerd."

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg.