Daniel Johansson, tidligere politisk ekspert for Lena Hallengren, nå politisk sekretær for Socialdemokraterna i Stockholmsregionen. Foto: André Vifot Haas

– Det var utrolig spesielt å jobbe i Sosialdepartementet på den tiden. Selvfølgelig har det vært andre kriser som regjeringen har måttet håndtere, som branner og den store migrasjonen, men ingen av dem har vært så langvarige som pandemien. Det er vanskelig å finne en parallell i moderne tid. En stund hadde vi to pressemøter om dagen og hele debatten var rettet mot spørsmålene til departementet i nesten to år. Det var mye å gjøre og beslutningsprosessen måtte fremskyndes betydelig.

Hva er dine sterkeste minner fra arbeidet under pandemien?

– Først usikkerheten om hva som ville skje. Endelig besluttsomhet. Det var ingen konklusjon å ta utgangspunkt i og beslutninger måtte tas uten å vite på forhånd hvordan det skulle ende. Og så det tredje: en stolthet over at veivalgene som Sverige har tatt i stor grad har vist seg å være de riktige. Overdødeligheten her har vært blant de laveste i Europa, og akkurat nå ser vi hvordan den ekstreme lockdown-politikken i Kina betyr katastrofe for samfunnet og økonomien.

Hvordan endret arbeidet ditt seg i praksis da pandemien brøt ut?

– Arbeidsdagene ble lengre og fra i hovedsak å ha fokusert på å hjelpe regjeringen med å levere januaravtalen, handlet det i stedet om å håndtere krisen og være en kreativ samarbeidspartner i arbeidet med å utvikle mulige tiltak mot pandemien. Jeg kan ha dokumenter klare til pressemøter om noen timer.

Var det en fordel i jobben å være kvalifisert lege?

– Under den første fasen av pandemien var det nok en fordel å ha en annen form for forståelse enn mange andre. Hva er også et virus og hvordan fungerer det? Det har også lettet min dialog med profesjonen.

Hva skal du gjøre videre?

– Jeg begynte faktisk i ny jobb i dag, for Socialdemokraterna i Stockholmsregionen. Nå er jeg politisk sekretær med ansvar for helse- og medisinsk rotel.

Hva vil skje med din medisinske karriere?

– Tanken min er ikke at identifikasjon skal ligge og samle støv i tid og evighet. Jeg vil virkelig gjerne gå tilbake en gang. Samtidig var det en svært fristende mulighet til å støtte den nye politiske ledelsen i Stockholmsregionen i arbeidet med å gjøre omsorgen mer behovsbasert og mindre markedsbasert. Men så lenge det er folk som får legitimasjon og er eldre enn meg, tror og håper jeg at jeg kan begynne å jobbe klinisk igjen.