Setninger:

Utenriksdepartementet utarbeider en ny norsk hjelpestrategi for de neste fem årene. Dette er enorme summer, i størrelsesorden 7-8 milliarder kroner per år. Da er det viktig at pengene brukes mer effektivt enn i dag. Vår forskning viser hvordan – ved å gjøre det mulig for lokale krefter å bidra mer.

Dette er en nyhet. Setningene i teksten er forfatternes egne.

Få land bruker så mye penger per innbygger for å redde liv, bekjempe lidelse og forsvare menneskeverdet rundt om i verden som vi gjør.

Catherine
brun

Visedirektør for Senter for libanesiske studier, Beirut og Cambridge

Den er skrinlagt for 2023 4,3 milliarder norske kroner til den humanitære delen av bistandsbudsjettet, det vil si den delen som brukes til rask og nødvendig nødhjelp. Men siden mange andre poster på statsbudsjettet også går til humanitær bistand, utgjorde summen i realiteten nesten det dobbelte. Videre ble det senere gitt et tilleggsbeløp til utviklingsland som er spesielt berørt av ettervirkningene av krigen i Ukraina.

Vi snakker derfor om enorme tall. Det er derfor viktig at pengene brukes så klokt som mulig, for å oppnå maksimalt mulig resultat for hver krone.

Vis igjen vår forskning at Norges milliardbistand kan brukes mye mer effektivt enn i dag. Men nå som det skal utvikles en ny humanitær strategi, som skal være retningsgivende for hvordan innsatsen skal utformes de neste fem årene, er det på sin plass at regjeringen og Farnesina lytter til oss forskere.

I dette arbeidet ønsker vi å utfordre Utenriksdepartementet til å tenke utenfor boksen, med en strategi som innebærer mye større bruk av lokale krefter på steder der kriser rammer. Denne nødhjelpen lar berørte lokalsamfunn hjelpe seg selv mer. I bistandssjargong kalles dette å «lokalisere» nødhjelpen – og dette er også en smart strategi, ifølge forskningen. Da bør politikken følge etter.

Stoppet av formens kraft

Allerede i 2016 obligatorisk Norge forts slik at 25 % av pengene vi bruker på nødhjelp skal gå direkte til lokale aktører som selv kan kontrollere midlene. I den forrige den humanitære strategienvedtatt to år senere, ble det uttalt at «Norge ønsker å søke å øke involveringen av kriseofre i humanitær innsats, slik at de i stedet for bare å være mottakere av humanitær hjelp, blir deltakere i responsen».

Dessverre ble disse ordene og disse forpliktelsene ikke fulgt av handlinger. Lokale aktører – de som ofte kan reagere raskest og best når kriser oppstår – er fortsatt i beste fall kun overlatt til å iverksette tiltak og prosjekter som stater og internasjonale organisasjoner har utformet og vedtatt. I et enda større antall tilfeller blir de forbigått og oversett når utenlandske organisasjoner går inn med sitt enorme maskineri.

Den viktigste årsaken er lokale aktørers manglende evne til å leve opp til de svært høye kravene til organisering og rapportering. De holdes tilbake av en byråkratisk styreform som er uegnet for folk som dem: nettverk av lokale frivillige, bedrifter og religiøse samfunn.

Vi går dermed glipp av en enorm mulighet. Ikke bare for å bruke krefter som ofte kan reagere raskest og best, og dermed hjelpe flest mulig i en pågående krise. Men også for å bygge et sterkt lokalt sivilsamfunn, bedre rustet til å møte neste krise med liten eller ingen ekstern hjelp.

Les også: Det trengs et kulturskifte mellom kortsynte og langsynte i bistandsverdenen

Hva er viktigere: levere eller rapportere?

Nødhjelp foregår i stor grad i kaotiske krigs- og krisesituasjoner der penger lett kan komme på avveie. Derfor er det viktig å ha kontroll- og ansvarlighetsmekanismer.

I praksis betyr dette strenge administrative rutinekrav og utstrakt bruk av skjemaer der de som mottar penger og gjennomfører prosjekter skal redegjøre for alt mellom himmel og jord. Dette rapporteringsarbeidet krever både ressurser og kompetanse, noe mange lokale aktører ofte mangler. Som et resultat av dette får de ikke engang midler som gjør at de kan bidra til eller styrke sin egen organisasjon.

Nettverk av flyktningledede organisasjoner (RELON) i Uganda er et godt eksempel. De jobber for å styrke kapasiteten til flyktninger og flyktningledede organisasjoner for å bedre situasjonen. Fordi de ikke klarer å møte de høye rapporteringskravene som følger med penger fra land som Norge, må de basere suksessen helt på frivillighet. Det setter klare grenser for hva som kan gjøres.

I en samtale vi nylig hadde med RELON, stilte de et veldig betimelig spørsmål: «Hva er viktigere for deg, at vi er flinke til å levere eller rapportere?»

Les også: Lokalt ledet utvikling: makt, penger og dilemmaer

Hold hverandre ansvarlige

Er det virkelig sant at organisasjoner som kan oppfylle spesifikke og snevert definerte internasjonale rapporteringsstandarder er bedre i stand til å gi hjelp i en krise?

Vår forskning viser noe helt annet.

I Dadaab i Kenya, som er en av de største flyktningleirene i verden 250 000 innbyggerefor eksempel fant vi at unge mennesker som gikk på skoler drevet av andre flyktninger oppnådde resultater betydelig bedre resultater sammenlignet med de som gikk på FN-drevne skoler.

På plass etter sted ser vi at aktører som tilbyr tjenester i sine lokalsamfunn føler et stort ansvar for å gi alt og sørge for at begrensede ressurser brukes så effektivt som mulig.

De kan ikke holdes ansvarlige gjennom standardiserte skjemaer. Men både teknologier som videodokumentasjon og Whatsapp-grupper, samt sosiale strukturer og lokal tilhørighet, bidrar til å styrke disse aktørene.

Det er absolutt ingen tilfeldighet at ansvar på somali kalles «isla mahtatan», som direkte oversatt betyr «å holde alle ansvarlige». Dette er en oppgave som lokalsamfunnet gjør sammen og som giverland som Norge kan dra nytte av og bygge videre på.

Tenke utenfor boksen

«Lokalisering» betyr derfor ikke å ikke stille de som mottar nødpenger til ansvar, men å stille dem til ansvar på en annen måte enn man har tilpasset store organisasjoner.

Ved å åpne opp for andre måter å tenke ansvar og ansvarlighet på, kan vi trigge og styrke kompetente lokale krefter. Dette gir oss mer for skattepengene vi bruker på nødhjelp, samtidig som sårbare lokalsamfunn blir mer robuste og selvstendige. Med andre ord en vinn-vinn-situasjon.

Men skal vi nå dette målet, må norske myndigheter tenke utenfor boksen. Det krever mot og vilje til å løsrive seg fra konsoliderte og forankrede strukturer. Og det krever å bruke forskning som viser hvordan dette kan gjøres i praksis.

Vi håper at Utenriksdepartementet er villig til det nå som det skal utforme en ny humanitær strategi.

Sunni Kvamsdal
Sven

Jeg er debattjournalist på Panorama. Send meg en e-post med innlegg, svar eller spørsmål.