Ikke alle er sånn kan være stolt av et kallenavn som står seg nesten 700 år frem i tid, men vår gamle kong Albrekt av Mecklenburg fikk det unektelig da han ga den dansk-norske dronning Margareta tittelen Kongebukser. Han lo imidlertid for siste gang da hæren hans slo ned på Albrekts i slaget ved Falköping i 1389 og Margareta kunne da erklære seg som regent over hele Norden.

Ja, du kjenner igjen Kalmarunionskonseptet fra skolen (vagt…), men i denne pan-nordiske produksjonen blir maktspillet bak fagforeningen kjøtt og blod.
Eller rettere sagt, i det minste parykk og sminke.
Dette er ikke et veldig godt middelalder-sandwich med flotte rytmer og suggestive synspunkter, her fokuseres det på små begivenheter, noe som dessverre ofte skjer når Norden lager periodefilmer. Det motsatte er rett og slett for dyrt.

Dronningens mann han er for lengst død, og det samme er sønnen Olof, og for å sikre tronfølgen adopterer han en mannlig slektning som, når vi går inn i handlingen, er i ferd med å bli kronet til konge. Under feiringen dukker det plutselig opp en ung mann som hevder å være Olof, ikke død, men etter å ha sittet i tysk fengsel i femten år. Verken Margareta eller noen andre kan avgjøre om hun snakker sant, og de politiske konsekvensene er forferdelige, om det er hvem hun forteller eller ikke. Unionens enhet står på spill.

Visst, Olof var bare en tenåring da han forsvant, men det spennende premisset – at verken moren hans eller noen andre ved retten ville ha gjenkjent ham – sitter på kryss og tvers, noe som krever mye mental massasje for å passere illusjonens øye. . Men ok, da var det kanskje det.
Eller ikke.
Filmen er, som det meste av dagens fiksjon, «inspirert» av virkelige hendelser.

den danske Skuespiller Trine Dyrholm har heldigvis all den innlevelsen og tilstedeværelsen som skal til for å bringe en gammel museumskarakter til live, men manuset gir henne en og annen liten krok. Margareta er litt til høyre skal brenne skikkelig. Pippilotta setninger som «Jeg er ikke redd for noen!» det hemmer psykologisk dynamikk og får henne til å føle seg oftere en bærer av samtidens regissørers verdier enn den harde herskeren hun må ha vært for å sjonglere det politiske minefeltet i senmiddelalderen.

Men det er ingen Tre soler vi snakker om. Ikke egentlig. I stedet en elegant og palassaktig bygning (etter nordisk standard) med god sans for detaljer og setting, og dialog som lar de tallrike kjente skuespillerne være toneangivende.

Regissøren e medforfatter Charlotte Sieling har lang erfaring som bruksregissør for spesielt serier, som de siste årene har gitt henne en plass i den amerikanske TV-fabrikken, men slutten er oppløftende ikke Hollywoods natur. I stedet tøff og konsekvent, der maktspilleren Margareta endelig kommer til å fremstå i full mørklagt prakt.