Antall populister i regjeringen nådde et rekordhøyt nivå i 2019, ifølge Storbritannias Tony Blair Institute. På den tiden styrte populistiske ledere 19 land, med en samlet befolkning på 2,5 milliarder mennesker.
I dag har tallet sunket til elleve land, med en befolkning på 1,7 milliarder, skriver instituttet en ny rapport om global populisme. Dette er det laveste tallet siden 2004.
Forklaringen er at populistiske ledere i mange av verdens mest folkerike land har blitt tvunget ut av veien.
Hva er populisme?
Ifølge Tony Blair Institute er populisme preget av å sette grupper opp mot hverandre.
Gruppen populistene hevder å representere antas å ha en «moralsk rett» til å styre. Mot dette står utenforstående grupper som innvandrere, korrupte eliter, etniske eller religiøse minoriteter, eller LHBTQ-personer som angivelig skal true de «virkelige menneskene» i landet eller landets verdier.
Populister ønsker også å monopolisere makten og hevder gjerne at bare de representerer folkets legitime vilje.
På denne måten blir populismen en måte å omtolke rollen som representativt demokrati. Hvis politikk tradisjonelt har blitt beskrevet som en arena hvor forslag og ideologier kolliderer og innbyggerne bestemmer ved å stemme, ser populismen i stedet på politikk som en moralsk kampplass mellom interessene til «virkelige mennesker» og «andres».
For at en regjering skal anses som populistisk, må den ifølge instituttets metodikk ha blitt valgt gjennom frie valg. Et diktatur kan derfor ikke klassifiseres som populistisk. På den annen side kan en regjering klassifiseres som populistisk hvis den fortsetter å styre etter et rigget valg, så lenge valget der den først kom til makten var et fritt.
Høyrepopulister dominerer
I USA forlot tidligere president Donald Trump svært motvillig makten i januar 2021 etter å ha unnlatt å bli gjenvalgt.
I 2022 ble brasilianske Jair Bolsonaro – hvis støttespillere nylig stormet presidentpalasset i hovedstaden Brasilia – beseiret av Lula da Silva.
Rodrigo Dutertes mandat har gått ut på Filippinene. Og på Sri Lanka flyktet president Gotabaya Rajapaksa landet da protestene mot den økonomiske krisen tiltok.
Av de populistiske partiene og lederne som for tiden sitter i regjering, stempler instituttet syv av elleve som høyrepopulister.
Rodrigo Duterte fra Filippinene forlot presidentskapet i juni 2022.
Den sterkeste populismen i Europa
Mye av den globale nedgangen i populisme skyldes at venstreorienterte kandidater i Latin-Amerika vant valg mot høyrepopulistiske motstandere, ifølge rapporten. I dag er imidlertid Europa populismens sterkeste høyborg.
Er global populisme beseiret? Tony Blair Institute advarer mot å trekke slike konklusjoner.
Forfatterne av rapporten påpeker at «regjeringen ledes av høyrepopulister i Italia, høyrepopulister har oppnådd et historisk høyt valgresultat i Sverige og populistiske ledere har gjort comeback i […] Israel».
I det første hviterussiske presidentvalget etter Sovjetunionens fall i 1994 stilte Alexandr Lukasjenko opp som en uavhengig kandidat med en populistisk og anti-etablissementsplattform. Siden den gang har «Europas siste diktator» holdt seg ved makten og slo i 2020 ned på omfattende pro-demokratiske protester i landet. Tony Blair Institute definerer nå regimet som autokratisk, men landet forblir på listen fordi det i utgangspunktet antas at Lukasjenko kom til makten demokratisk.
Den nest mest folkerike staten i verden har vært styrt siden 2014 av president Narendra Modi og hans hindunasjonalistiske BJP-parti. Situasjonen for landets rundt 200 millioner muslimske borgere har gradvis blitt stadig vanskeligere.
Siden 29. desember 2022 har den israelske statsministeren blitt kalt Benjamin Netanyahu igjen. Denne gangen leder han landets hittil mest radikale høyreregjering, med sterk representasjon fra nybyggerbevegelsen og ultraortodokse partier.
Populisme er ikke et nytt fenomen i Italia. Men med den nye premieren Giorgia Meloni, ifølge Tony Blair Institute, hadde landet sin første høyrepopulistiske regjering. Den forrige regjeringen til Silvio Berlusconi har blitt beskrevet som populistisk og anti-establishment.
President Andrés Manuel López Obrador kom til makten med løftet om forbedringer for Mexicos fattige. «Men populisme handler ikke om hvor edle de politiske forslagene er» men «påstanden om at bare én person eller et parti kan representere folkets vilje», skriver Tony Blair Institute. López Obrador prøver å bygge en personkult, hetser opp media og utelukker fagforeninger og sivilsamfunn fra innflytelse.
I Nicaragua slår helsearbeidere alarm om mangel på ressurser og . fagforeningene står på regimets side. Den tidligere revolusjonære lederen Daniel Ortega kom til makten gjennom demokratiske valg, men regnes nå som en autokrat, ifølge Tony Blair Institute.
Polens høyrepopulistiske regjering har innskrenket rettsvesenets uavhengighet og innført LHBTQ-frie soner. Samtidig har landet trukket seg tilbake på noen kontroversielle reformer siden EU truet med å fryse subsidiene. Polen går til valg i år, men ingenting tyder på at den regjerende loven og rettferdigheten vil miste makten.
Høyrepopulisten Aleksandar Vučić har vært ved makten siden 2017. De siste årene har blant annet pressefriheten vært begrenset i Serbia.
President Recep Tayyip Erdoğan beskrives i rapporten som en høyrepopulist med en religiøs kant. Under Erdoğans styre har Tyrkia blitt stadig mer autoritært og er nå et av de dårligste landene i verden for fagforeninger.
Statsminister Viktor Orbán er den viktigste dekkgutten til europeisk høyrepopulisme. Ungarn har blitt stadig mer autoritært og nasjonalistisk. Da fagforeninger protesterte mot de forverrede forholdene, hevdet regjeringen at protestene hadde blitt finansiert av den ungarsk-amerikanske jødiske forretningsmannen George Soros.
I likhet med Nicaraguas Ortega, kom Venezuelas president Nicolás Maduro til makten med demokratiske midler, men er nå en autokrat, ifølge rapporten. I Maduros populistiske venstreorienterte Venezuela sitter uavhengige fagforeningsledere fengslet.
«Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol.»
