En hodeskalle med signaturen til en av Sveriges mest beryktede rasistiske vitenskapsmenn, et barneskjelett dekket av gips og champagnebokser fylt med menneskelige levninger. 100 år etter grunnleggelsen av Institute of Racial Biology, er menneskelige levninger fortsatt bevart i kjelleren på Royal Academy of Arts, bak en dør merket «anatomy and curiosities» og en hodeskalle.

Oppdagelsen av levningene var en sjokkerende opplevelse for kunstneren Simon Ferner.

I Flamman n.38/2023 ble kunstneren intervjuet før hovedutstillingen Av jord er du kommen, basert på de makabre funnene funnet i kjelleren, stilt ut på Mejan-galleriet i Stockholm den første uken i oktober. «Min første tanke da jeg gikk ut var at dette stedet måtte rives,» sa Ferner i Flamman-intervjuet.

Omtrent et døgn senere at intervjuet ble publisert på nett, publiserte Kunsthøgskolen en kunngjøring på sine nettsider: «Kunstakademiet hilser oppmerksomheten som vil bli viet saken velkommen og iverksetter nå internt arbeid for å undersøke levningenes fremtid».

«Kroppene må herfra», lød beskjeden samme dag fra Svante Tirén, kurator ved Kunstakademiet.

– Tilknytningen til Rasebiologisk institutt må utdypes. Men selv uten er det spørsmål om hvorfor levningene er lagret her. Det er sant at levninger er vanlige i museer og kulturinstitusjoner, men hvorfor blir de stående her? Vi må finne ut av det.

Det opprinnelige formålet Kunstneren Simon Ferners søken besto av å finne ut hvor slektningene hans gikk for 100 år siden: fattige arbeidere hvis dødsdato ikke ble funnet. Ved å ransake politiets arkiver og sammenligne dem med navnene på personene som var plassert i datidens fengselslignende institusjoner for arbeidsledige og ellers sårbare mennesker, førte sporene til slutt til stedet hvor han selv var: Kunstakademiet . Der fungerte likene som materiale for kunststudenter.

– Disse levningene ble en gang sørget og savnet mennesker. De var arbeidere, de var fattige og syke og de ble utnyttet og slettet fra historien, forteller Simon Ferner til Flamman.

Journalist og forfatter Ola Larsmo (bildet), som har skrevet flere bøker om temaet rasebiologi i Sverige og internasjonalt, bl.a. Leksjon 11: En liten bok om rasebiologi i fjor, anser Ferners resultater som bemerkelsesverdige, men også forsinket.

– Jeg lurer på om offentligheten vet hvor mange menneskelige levninger som finnes i ulike akademiske institusjoner. Da vi for tolv år siden satte opp en utstilling om rasebiologi på Upplandsmuseet, så vi på universitetets samlinger og det er biter av bein og kroppsdeler overalt. Slik så «vitenskap» ut for 150 år siden.

I en rapport fra 2016 funnet at menneskelige levninger er funnet i minst 66 svenske museer. Samtidig viste forfatterne at det stort sett var skjelettdeler fra arkeologiske utgravninger, som kunne dateres til forhistorie eller middelalder. Liktransporter mellom Kunstakademiet, Karolinska Institutet og Allmänna norra drivstoffanlegg er vesentlig nærmere i tid.

– Det som er mest skremmende i dette perspektivet er spørsmålet om klasse. Det er de på bunnen som brukes som «materiale» uten å ha noe å si for det Herman Lundborg kalte «menneskelige avfallsprodukter». Da jeg skrev romanen min om prostitusjon i Uppsala, skjønte jeg at det var åpenbart at døde prostituerte ble «studiemateriale» – ettersom de ofte døde av syfilis, en sykdom som ble intensivt studert på den tiden. Siden den gang har fremfor alt synet vårt på «restene» endret seg radikalt, sier Ola Larsmo til Flamman.

Tobias Hübinette (bildet), forsker på rase og hvithet ved Karlstad Universitet, mener også at Simon Ferners oppdagelse er revolusjonerende ettersom han klarte å identifisere hvem som var personene som ble utsatt for den typen overgrep som Kunstakademiet bak. Han mener Sverige har unngått å ta opp rasebiologiens mørke historie.

– Det Simon Ferner har brakt frem i lyset er en prestasjon og noe som burde vært gjort for lenge siden, ikke minst av Kunstakademiet selv eller i det minste av en kunsthistoriker eller historiker, sier Tobias Hübinette til Flamman .

I følge Tobias Hübinette, ja det var tidligere kjent at Kunstakademiet spilte en viktig rolle da svensk raseforskning utviklet seg, men ikke at institusjonen hentet sine menneskelige levninger fra Allmänna försjönrätningen, samme sted som forskerne ved det beryktede Uppsala Institute of Racial Biology fra.

– Kunstakademiet må starte en intern prosess for å komme til bunns i de menneskelige levningene som Simon Ferner fant og systematisk inventere dem og prøve å spore opp eventuelle etterkommere og ikke minst begrave dem med respekt, sier Tobias Hübinette.

Det som er mest skremmende i dette perspektivet er spørsmålet om klasse. Det er de nederst som brukes som «materiale» uten å ha noe å si.

Simon Ferner er fornøyd oppmerksomheten som utstillingen har fått og at også mange som vanligvis ikke besøker kunstutstillinger har lykkes.

– Det er flott at utstillingen har nådd ut til så mange. Det ble klart for meg at det er et stort behov for å snakke om dette, om klasse, vold og rasisme, om vår historie.
Etter uttalelsene fra Svante Tirén og Kunstakademiet føler Simon Ferner seg litt lettet.

– Mitt håp er selvfølgelig at levningene deres endelig skal få en verdig hvile, men også at vi nå finner en måte å fortsette å huske dem og det de ble utsatt for. De må ikke falle i glemmeboken igjen.

Det støttes av Svante Tirén, som også håper på en rask, men gjennomtenkt handlingsplan for ubegravede.

– Første steg nå er å flytte restene til et annet sted for å avvente en avgjørelse. Etterlatte skal ha en verdig avslutning og historien skal synliggjøres, både nå og på lang sikt. Det trengs mer kunnskap for å vite hva som er rett og for øyeblikket er det ingen enkle svar, sier Svante Tirén, som også understreker at han føler seg alvorlig berørt.

Utstillingen Fra jorden kom du De avsluttet søndag, men arbeidet med de menneskelige levningene i skolen fortsetter. Deretter planlegger Kunstakademiet et seminar sammen med Simon Ferner.

– Det er fortsatt mye å jobbe med og jeg tror at det å fortsette arbeidet krever at mange av oss tenker og jobber sammen om denne saken. Vi må sørge for at dette aldri blir glemt igjen, sier Simon Ferner

– Også andre forskere og eksperter må ta del i prosessen. Dette er ikke noe vi som enkeltinstitusjon skal håndtere alene. Det er en historie som angår oss alle, sier Svante Tirén.