Svenske og EUs strategiske dokumenter for Arktis kan ikke påvirkes av Putins uakseptable militærkrig i Ukraina. At Sverige og Finland har blitt enige om å bli med i NATO er i seg selv et argument for at Sverige sammen med Finland skal vurdere hva medlemskap betyr av engasjement i Arktis. Medlemskap følger med forpliktelser.

Sverige ruster seg opp i nord, og det er en forståelse i både Finland og Sverige at NATO-medlemskap kommer med forventninger, for ikke å snakke om forpliktelser, som strekker seg utover deres egne arktiske territorier. Hvis NATO-medlemskap skal bety å heve terskelen mot angrep som rettferdiggjør medlemskap, så må landene også ta et større ansvar for den transatlantiske forbindelsen.

Som NATO-stater har Norge og Danmark ført en bevisst politikk for å hindre at deres militære bevæpning og NATO-medlemskap blir oppfattet som en trussel av Sovjetunionen og nå Russland. Denne politikken fortsetter, støttes også av Island, og berører nå også Sverige og Finland. Paradoksalt nok vil NATO trolig bli den viktigste arenaen når det gjelder å aktivt arbeide for at Arktis forblir et deeskaleringsområde ikke bare for Sverige, men også for alle nordiske stater. Arktisk råd er handlingslammet og Putins uttalelser, som vi har lært å ta på alvor, antyder at vi lever i en tid hvor Russland ønsker å rive hele sikkerhetsordenen og folkeretten som er bygget steg for steg ved slutten av andre verdenskrig. tilbyr få alternativer.

Arktisk råd var ute av spill

Sverige har i likhet med de andre nordiske landene jobbet for å gjøre Arktis til et lavspentområde. Siden Arktisk råd ble dannet i 1996 har Sverige følt at dette rådet bør styrkes i rollen som et sentralt multilateralt forum for arktiske spørsmål. Men etter Putins brutale militære angrep på Ukraina, har Arktisk råd, ledet av Russland i år, blitt suspendert.

«Central Multilateral Forum for Arctic Issues» har vært i møll i en uspesifisert periode. Det kan ta lang tid før de åtte medlemslandene, i tillegg til de fem nordiske statene også Russland, USA og Canada, kan møtes og vilkårene for styrking av Arktisk råd er mildt sagt forstyrret.

At Arktisk råd er i pause betyr ikke at all utvikling i Arktis har stoppet opp. Tvert imot! Klimaendringene fortsetter, ikke minst drevet av klimapåvirkende gassutslipp først og fremst fra bruk av fossilt brensel. Det påvirker levekårene til mennesker, ikke minst urbefolkningen og deres kultur, og dyr negativt. Men det åpner også for nye muligheter for økonomisk utnyttelse. Når isen smelter, kan en ny sjøvei mellom Kina og Europa gi mulighet for betydelig kortere og mer kostnadseffektiv frakt. Og nye muligheter åpner seg for gruvedrift og utvinning av fossilt brensel.

Aktørene som viser mest av handlingen i Arktis nå er Russland, Kina og USA. Det handler om å hevde sine økonomiske, politiske og militære interesser i et enormt område som har vært dekket av is i menneskehetens historie, men som nå truer med å bli til et enormt hav i løpet av relativt kort tid. Kina hevder de har legitime interesser i Arktis, har bygget sine egne isbrytere og konkrete planer om å etablere en «Arctic Silk Road». Aktivitetene mot Grønland og Island har økt og har inkludert forsøk på å få tilgang til betydelige ressurser.

Russland ser store muligheter når Arktis endres. Når isen smelter tror folk, sannsynligvis med rette, at de kan dra nytte av at det er nær kysten deres at skipsfart først blir mulig mellom Kina, store deler av Øst-Asia og Europa og østkysten av USA . Og også, størrelse øker verdien av naturressurser som kan bidra til økonomien, ikke minst naturgass. Men hvis den arktiske iskappen blir til et farbart hav, ser Russland også en økende militær trussel – en trussel som oppfattes som spesielt alvorlig i umiddelbar nærhet av de nordiske landene – i Murmansk-regionen. Russland har nå blant annet etablert en militær flybase nærmere den amerikanske militærbasen på Thule på Nord-Grønland. Radarstasjoner har nok aldri vært så viktige for USA som de er nå.

Grønland i brann

Da Donald Trumps tanker om å kjøpe Grønland fra Danmark ble publisert, trakk mange i Sverige på skuldrene og betraktet det som et annet vanvittig triks fra Trumps side. Ideen om at stater kunne kjøpe land, med menn, kvinner og barn, var også en idé fra 1800-tallet som var umulig for demokratiene i Danmark og Grønland å slutte seg til i den tiden vi lever i nå.

Svaret var, først fra Grønland og deretter fra Danmark, at «Grønland er ikke til salgs, men vi er klare til å gjøre forretninger». Etter en rekke diplomatiske grep, inkludert at Trump brått kansellerte et statsbesøk som ble kunngjort i forkant av publiseringen av planene hans om å opptre som eiendomshai mot Danmark, har Trumps Grønlandskjøp blitt begravet. Men det betyr ikke at USAs ambisjoner om å styrke sin posisjon på Grønland og resten av Arktis er svekket. USA har nå etablert et generalkonsulat i Grønlands hovedstad, Nuuk, med utsendte diplomater og økte ressurser for økonomisk samarbeid og militær tilstedeværelse på Grønland.

Grønland er geografisk en del av Amerika, men folkerettslig og politisk en del av Danmark og har en formell tilknytning til Nordisk Råd/Nordisk ministerrådet som et selvstendig område. USAs klare ambisjoner om å styrke sin posisjon på Grønland handler ikke bare om geografiske nabolag og militære sikkerhetsinteresser. Det siste gjelder ikke minst forsvaret mot strategiske atomangrep ikke bare fra Russland, men også fra Kina og Nord-Korea. Men sikkerhetsinteressene er større enn som så, inkludert hvem som kan kontrollere betydelige mengder sjeldne jordarters mineraler.

Mange på Grønland ønsker å utnytte stormaktenes interesse på den enorme øya, 98 prosent av territoriet til «Kongedømmet» Danmark, for å øke selvstyret. Noen ser muligheter til å frigjøre seg fullstendig fra Danmark og at styrking av økonomiske og politiske forhold til USA er ett middel.

I likhet med forfatteren Martin Breum, hvis siste bok har tittelen «Grønland og den amerikan säbligen – Om købstilbud, lösrivelse og kongarigets skæbne», jeg «ikke noe endelig bud på hvor slutter historien; hvis Grønland og Danmark til slutt ønsker å fortsette parløbet» , eller hvis grønlenderne vil velge en annen vei; kanskje om noen år, kanskje bare om mange tiår». Men les gjerne Breums bok eller hør på seminaret som finner sted i dag på Europahuset i Stockholm og det kan også sees i ettertid.

Grønland er åpenbart det viktigste for innbyggerne på det autonome Grønland. Og det forstår den politiske ledelsen i København. Statsminister Mette Frederiksen, som tiltrådte bare tre uker før Trumps Grønlandsbombe gikk av, gjorde det klart gjennom uttalelsen: «Grønland er ikke dansk, Grønland er Greenlandsk».

Men Danmark vil ikke selge Grønland. Du vil ikke forlate Grønland. Målet er å utvikle relasjonene i Commonwealth of Nations, hvor Danmark er inkludert sammen med Grønland og de stadig mer selvstyrende Færøyene. I dansk diplomati er dyktighet ikke bare viktig i forhold til fremmede stater, men også innenfor Rigsfællesskabet. Og at det så lenge som mulig har toppprioritet i København å kombinere de sikkerhetspolitiske interessene til Danmark, Grønland og USA.

Arktis er ikke et utkantspørsmål

Arktis er relevant og vekker mer oppmerksomhet enn vanlig i Sverige. Og dette gjelder ikke bare dets eget arktiske territorium, dets umiddelbare nærhet i Barentshavet og Kolahalvøya, samt forbindelsen til Østersjøregionen. Grønland er partner av Nordisk Råd/Nordisk kabinett. Danmark er en nær nabo hvis sikkerhetsinteresser også er svært viktige for Sverige.

Sverige bør ikke bare utvikle sin egen arktiske politikk. Putins angrepskrig mot Ukraina og forsøk på å kaste ut den allerede eksisterende fredsordren er, som Tysklands kansler Olaf Scholz sa det, «en havforandring». De arktiske strategiene til Sverige, de nordiske landene og EU må utvikles i lys av dette funnet.

Dette gjelder ikke minst EUs arktiske strategi, som ble presentert i en melding fra EUs utenrikstjeneste i oktober 2021 og nå mangler fra nasjonale parlamenter, EU-institusjoner og Europaparlamentet.

Arktis bør ikke være en sidelinjesak før og under Sveriges EU-formannskap i første halvdel av 2023. Så viktig som NATO er, selv i Arktis, bør Sverige se EU som den viktigste arenaen for en internasjonal styrking og forankring av arktisk politikk. . Nordisk samarbeid bør brukes til dette formålet.

Anders Ljunggren
President
Den nordiske Stockholm-foreningen