«En mor burde ikke være i stand til å hjelpe babyen sin i disse onde tider, så jeg vet ikke når det vil være.»

Det er Bernhardina Schidorsky, kjent som «Blomsten», som skriver dette til datteren Ingrid. Det er året 1942 og «Blomman» sitter fast i Oslo under nazistenes okkupasjon, mens datteren blir i Stockholm for å fullføre skolen. Saken gjelder et par sko, som datteren har kjøpt og moren vil ha, men ikke kan betale.

«Blomman» og Ingrid er hovedpersonene i «Breven till Blomman», en dokumentar av Suzanne Kaplan og Jonas Goldmann, som nå er tilbake kan sees på SVT Play. Det er en sterk og sta historie om Holocaust i Norge, men også om evnen til å forstå faren over tid og viktigheten av kollektiv hukommelse.

Historien er som følger. «Blomman» flyttet til Oslo kort før krigen for å bo sammen med sin nye ektemann. De er begge jøder. Våren 1942 økte nazistenes aggressive handlinger mot dem og andre jøder i Norge. ID-kortene deres er stemplet med en rød «J», jødiske saker blir rapportert og konfiskert.

Høsten 1942 intensiverte angrepene. Jødiske hjem blir konfiskert, «Blomman» og hans familie tvinges i skjul hos naboer, broren hans blir drept i den norske nazistenes konsentrasjonsleir Falstad.

I skillelinjen mellom forteltets beskyttende skygge og det strålende sollyset, gråter Samuel Steinmann ved minnet om sine opplevelser

26. oktober 1942 ble alle norske jøder over femten år arrestert. En av dem er Samuel Steinmann, stesønnen til «Blomman» i sitt nye ekteskap. Han blir ført til interneringsleiren Berg, hvor han og andre jøder blir utsatt for torturlignende pinsler. I filmen møter vi ham, en tilsynelatende blid norsk pensjonist i rutete skjorte, på en uteplass med geranier i hengende lamper og Weber-grillen i bakgrunnen. Under teltets beskyttende skygge gråter Samuel Steinmann ved minnet om sine opplevelser.

26. november Samuel Steinmann og de andre arresterte jødene blir ført til Donau-skipet i Oslo havn. Vanlige norske drosjesjåfører bistår med transport, der destinasjonene er den polske havnen Szczecin og konsentrasjonsleiren Auschwitz. Samuel Steinmann og de andre blir stuet i lasterommet og får beskjed om å fjerne skitten mellom gulvbordene kun med neglene. De blir trakassert og kalt «jødegriser». Totalt blir 772 norske jøder deportert til Auschwitz, inkludert 529 via Donau. Av disse vil bare ni returnere i live til Norge.

To dager senere, 28. november, fikk «Blomman» og en gruppe jødiske kvinner, som hadde holdt seg skjult for nazistene, muligheten til å flykte til svenskegrensen. De overnatter i en hytte hvor de blir tvunget til å gjemme seg i et skap under en trapp, seksten liggende oppå hverandre, mens de norske gjeterne gjennomsøker huset. Men den dramatiske flukten lykkes. «Blomman» og hans ledsagere er blant mer enn 1000 norske jøder som klarer å flykte til Sverige under krigen.

For de stakk ikke av først? Svaret er at de i sin villeste fantasi ikke kunne forestille seg hva som ville skje. «Vi hadde aldri trodd det skulle komme så langt», sier Rosa Pajkin Tankus, en av dem som flyktet til Sverige med «Blomman». — Det var helt umulig å forestille seg. Ikke i Norge.

Det er vanskelig å klandre dem. Norske jøder er født og oppvokst i et trygt demokratisk land. De hadde vanskelig for å se for seg at kvinner og barn kunne bli gasset i Auschwitz. Det virket tryggere for de fleste å vente og se. Håper på det beste.

Det virket tryggere for de fleste å vente og se. Håper på det beste

Dette betyr ikke det vi, som lever med fakta i hånden, vil lide av den samme manglende evnen til å forestille oss fremtiden. De siste årene har vi sett hva som skjer i en verden hvor svartekunsten med konspirasjonsteorier tar mer og mer plass i det offentlige rom. Der demokratiet – og med den ideen om alle menneskers like verdi – risikerer å kollapse i en sky av løgner. Historien viser at konspirasjonsteorier er effektive politiske verktøy. De påvirker valg, offentlige samtaler, folks verdensbilde. De jobber.

Vi vet i dag at det ikke er noen grunn til å undervurdere faren ved denne utviklingen, verken for verdens jøder eller for andre. Vi vet at antisemittisme er mor til alle konspirasjonsteorier. Vi vet at en verden styrt av løgner før eller siden vil vende seg mot jødene.

Trusselen mot demokratiet og jødehatet har gått hånd i hånd tidligere – og de kan gjøre det igjen.

En av dem som sin egen erfaring visste at dette var Emerich Roth. Hans død forrige helg er et uerstattelig tap – og dessverre et tap vi må venne oss til, når mange av de siste vitnene til Holocaust forlater livet på jorden.

Men det er også verdt å huske at Emerich Roth ikke alltid vitnet. I 45 år tiet han om det han hadde opplevd i nazistenes konsentrasjons- og utryddelsesleire. Helt til han en dag, tidlig på 1990-tallet, så en gruppe ungdommer marsjere nedover en gate i Stockholm og synge «Sieg Heil» med armene hevet. Emerich Roth beskrev det som et sjokk, men et enda større sjokk som ingen reagerte på.

Emerich Roth har bestemt seg for å bryte tausheten. Han begynte utrettelig arbeid i over 1600 svenske skoler, hvor titusenvis av elever gjennom møtet med ham fikk en uforglemmelig forståelse av det nazistiske folkemordet. Det kan sies uten overdrivelse at Emerich Roth bygde et monument over levende kunnskap.

Samuel Steinmann også på mirakuløst vis overlevde to og et halvt år i Auschwitz og dødsmarsjen mot tyske Buchenwald. På slutten av Suzanne Kaplan og Jonas Goldmanns film ser vi hvordan han på sin 90-årsdag blir vitne til nedleggingen av såkalte snublesteiner utenfor familiens hjem i Oslo – tre av de rundt 70.000 messingplatene falt ned i Oslos gater. Europa til minne om ofrene for Holocaust. Da Samuel Steinmann dør i 2015, blir han hyllet som den siste overlevende av de norske jødene som ble deportert til Auschwitz i 1942. Han blir overrakt en statsbegravelse i nærvær av kongen og statsministeren.

Samuel Steinmanns skjebne er en del av diskusjonen om etterdønningene av Holocaust som har blitt en stor debatt i Norge. Det er grunnleggende et spørsmål om skyld og mulighet for oppreisning, om medansvar og om grensen mellom likegyldighet og medvirkning. Jødehat var ikke en tysk import i Norge eller Sverige. Historien om de norske jødene blir dermed også en historie om Sverige, både om vårt medansvar for det som skjedde og hvordan vi skal huske det.

De norske jødenes historie blir dermed også en historie om Sverige

Når svensk forum for levende historie 2007 ønsket å rette oppmerksomheten mot minnet om jøder med svenske bånd i form av hindringer i Stockholm, møtte de en patrulje. De første som sa stopp var tjenestemenn i den svenske transportadministrasjonen, som blant annet innvendte at «minner av tragisk karakter eller sjokkerende dramatiske hendelser ikke bare er av positiv karakter, men også kan oppleves som litt «skummelt». «Fotgjengere som går forbi et slikt sted kan også føle seg motvillige til å bevege seg fritt,» skriver Trafikkkontorets tjenestemenn ifølge korrespondanseforfatter Ola Larsmo publisert.

Tre år senere, når Forum for levende historie prøver på nytt, er det Trafikk- og sanitetsutvalget som skal reservere seg mot de helt ufarlige steinene fra trafikkens side. De sier blant annet at de ønsker å «bremse» fenomener som «utgjør farer og hindringer» for funksjonshemmede. Det vises også til begrensningen på ting som «rikelig» kan bli «et trafikkproblem og en fare for ikke-funksjonshemmede» – en formulering som mer enn ti år og ti tusen el-scootere senere unektelig virker lett ironisk.

Et utsagn om at mer enn ti år og ti tusen elektriske scootere senere fremstår unektelig lett ironisk

Men i ettertid blir det det man kunne fortsatt takke kommunebyråkratene i Stockholm. Ikke bare hadde byen sine tre første hekk. Videre, i en tid som liker å rive våre gamle monumenter, har vi også fått en større forståelse for viktigheten av å bygge nye.

Hvorfor det? Til monumentene forstyrre VI. Dette er poenget deres.

Emerich Roth visste dette også. Stemmen hans lød høyt og tydelig i Sverige, helt til slutten. Han var tydelig på de politiske kreftene han så på som sine motstandere. Ikke alle likte budskapet hans. Hans tilbakevendende tema var at likegyldighet er menneskehetens største fiende. Å late som om noe ikke har skjedd betyr å garantere vilkårene for at det kan skje igjen. Likegyldighet må forstyrres – med alle tilgjengelige midler.

Et aktivt monument er alltid en del av en slik urovekkende prosess.

Derfor er det viktig tror at et monument kan vises i en rekke former. Det kan bli et nytt minnesmerke for Raoul Wallenberg, som det som ble innviet denne uken i havnen i Helsingborg. De kan være hindringer som faller i gatene, en utstilling på et museum, alle bøkene som skrives, alle filmene som vises, all forskningen som gjøres. Men det kan også være det som skjer når vi ved middagsbordet eller i en tråd på Facebook uttaler oss for å protestere mot løgn og dehumanisering. Det kan være det daglige forsvaret av sannheten og demokratiets institusjoner.

Monumentet består av oss, hver for seg og sammen, forstyrrende likegyldighet.

I dag husker vi dem seks millioner jøder ofre for verdenshistoriens verste folkemord. Men dette minnet er ikke en naturlig tilstand. Sannheten om Holocaust oppstår ikke av seg selv. Og vi kan mindre og mindre ta det for gitt. Den er basert på enkeltpersoners daglige harde arbeid.

Holocaust-overlevende vet hva som er sentralt i dette minnearbeidet. De vet at Holocaust ikke er en lukket begivenhet, men en pågående opplevelse. De vet at det som skjedde kan skje igjen.

Denne kunnskapen er det sanne minnesmerket.

Teksten er en lett forkortet versjon av en tale holdt ved en seremoni som ble holdt i Dunkers Kulturhus i Helsingborg på Holocausts minnedag 27. januar.

Les mer Chronicles av Björn Wiman. Abonner også på nyhetsbrevet Kulturuke med Björn Wiman som kommer i innboksen din hver torsdag.