Da valglokalene i Norge stengte og den første spådommen fra norske medier ble offentliggjort, steg øredøvende applaus på valgvaken til det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet. Med stemmeseddelen ble overbevisningen styrket om at det er PA som danner regjering, og at åtte år med Erna Solbergs Høyre i spissen er over.

PA-representanter påpekte utvilsomt at det er sluttresultatet som betyr noe, men følelsen av seierssikkerhet var tydelig og partiet startet allerede der klokken 21. Dette til tross for at Arbeiderpartiet tilsynelatende trekker seg tilbake i støtten til velgerne nok en gang og i dag er mye svakere enn under partiets lykkeligste glansdager.

Kampen om fire prosent

Men at PA skulle få i oppgave å danne en ny regjering hadde lenge vært i tråd med meningsmålingene. Snarere ble det virkelige universalmiddelet tilbudt av de mindre partiene, de som holdt seg rundt den avgjørende fire prosent-barrieren. Rødt Sosialistisk-Marxistparti og Frp MDG til venstre på venstre side og Venstre og Kristelig Folkeparti til høyre – to partier som begge var med i Erna Solbergs regjering.

Jo nærmere kvelden kom full stemmetelling, desto tryggere virket Venstre og Rødt stortingsplass, men like før midnatt var skjebnen fortsatt uavklart for både MDG og Kristelig Folkeparti. En rullator på begge sider.

Mye av oppmerksomheten til valgbevegelsen, spesielt under siste sprint, har vært på hvilke partier som går inn og hvilke som går glipp av muligheten til å sitte på Stortinget. Partier som faller under fireprosentgrensen går ikke ut, men kan ikke delta i de viktige 19 utjevningsmandatene.

Hvem kommer inn?

Fra et bredere perspektiv handlet det om hvordan en fremtidig PA-ledet regjering virkelig kunne se ut. Med nesten alle stemmer talt ser det ut til å være mulig for den sosialdemokratiske «drømmekoalisjonen» sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Men det handler ikke akkurat om hvilke partier som er med i en fremtidig regjering. Hvilke partier som tar plass på Stortinget de neste fire årene spiller også en rolle i det norske politiske landskapet, i tillegg til at det spiller en viktig rolle i partiene selv. Et eksempel er hvordan miljøpartiet MDG, et parti som har fått mye plass, også i internasjonale medier, kan ende opp.

Kompromisser venter

Når støvet har lagt seg etter valgnatten, når vinnerne har feid bort konfettien og taperne har tørket tårene, blir spørsmålet hvordan Norges fremtidige politiske retning vil se ut. At PA ser ut til å være i stand til å sette sammen sin ønskekoalisjon, bidrar til dette punktet med en viss forutsigbarhet, sammenlignet med situasjonen der de måtte ha fått ytterligere støtte fra et annet parti.

Samtidig er regjeringsdannelse vanligvis et forhandlingsspill med harde kompromisser som er preget av både å gi og ta. Hva resultatet faktisk blir vil ikke være helt klart før prosessen er fullført.