For noen uker siden var han en suksessfull tobarnsfar; jobbet som ingeniør, var lykkelig gift og levde et rolig liv som Svensson med Volvo, villa og liten hund.

Nå sitter han her overfor meg og overlegen, på avhørsrommet på psykoseavdelingen hvor jeg jobber midlertidig; aggressiv fordi han ikke forstår hvorfor vi låste ham inne her, opprørt fordi hans medisinske tilstand ser ut til å være utenfor vår kompetanse og fordi vi ikke klarer å forklare hans symptomatiske bilde med en progressiv kognitiv regresjon. Han har forsømt sin hygiene fordi han ikke lenger forstår sosiale normer eller ikke er i stand til å utføre sine grunnleggende daglige aktiviteter og på grunn av manglende innsikt ikke er villig til å ta imot hjelpen som tilbys ham.

Han har oppført seg rart i noen uker nå. Kona hans reagerte på hans mangel på initiativ, forvirret, utsetter, deprimert og bundet. Hun tok ham med til psykiatrisk avdeling, hvor det i utgangspunktet var mistanke om depresjon med psykotiske trekk, alternativt forfall i en psykotisk sykdom. I løpet av få dager var infeksjonsleger, nevrologer, endokrinologer og andre involvert i søket etter en somatisk forklaring på hennes kognitive symptomer. Tallrike tester, bildeundersøkelser, testskalaer og samtaler ble gjennomført, uten relevante resultater.

Det symptomatologiske bildet utvikler seg mer og mer som en kognitiv sykdom: hukommelse og tale påvirkes, tilbakevendende aggresjoner, manglende innsikt og desorientering. Ettersom vi leger blir mer og mer forvirret, blir pasienten mer og mer frustrert over situasjonen sin.

På et tidspunkt skjeller han meg ut foran alle pasientene på fellesrommet. Han snakker høyt til meg, på grensen til å skrike, om hvor udugelige vi leger er, og spesielt jeg, som ikke klarer å forklare symptomene hans eller vurdere prognosen hans. Han er veltalende, men erkjennelsen svikter til tider og hans ellers akademiske språk blir ordsalat. Til gjengjeld blir han enda mer frustrert. Etter en stund går en av psykisk helsearbeiderne til og avbryter situasjonen. Jeg går på skjelvende ben rett inn på personaltoalettet og kjemper mot tårene. Jeg er forferdet, men mest oppgitt og trist på hans vegne, egentlig for alle involverte.

Kona hans er sjokkert; hennes livspartner går tilbake foran øynene hennes. Han er der fysisk, men hans sjel, intellekt og personlighet er andre steder, på et sted uten adresse eller returdato. Kanskje borte for alltid. Hun er gift med en hun ikke kjenner, som ikke lenger kan ta vare på seg selv eller far til sine egne barn. Han konsulterer oss om å ta med barna på besøk til faren sin. Selvfølgelig lurer de på hvor han er, hva som skjedde med ham og hvordan han har det. Vi innser hvor vond situasjonen er, men også at sannheten aldri slipper unna et barn og at han må involveres tidlig, så godt som mulig.

La oss sette opp møtet noen dager senere. Når familien kommer på besøk, gjør han en innsats for å hjelpe et av barna å ta på seg skjorta. Den står der og vrir seg og vrir seg og finner verken strupeåpningen eller riktig retning. Etter mange forsøk ser barnet engstelig og etter hjelp til sin mor, som griper inn, korrigerer og myker opp. Barn lurer på hva som skjer, hvorfor er pappa så rar? Tuller du? Kutt hjertet. Jeg beundrer moren deres for hennes styrke til å være deres sikkerhet, selv om teppet under føttene hennes raskt ble trukket ut, helt uten forvarsel. Jeg tror det kunne vært meg, min partner og barna våre.

Omtrent en uke senere er det på tide for meg å forlate psykavdelingen. Frem mot nye utfordringer og opplevelser. Mannen forblir, fanget i sin nye hverdag. Jeg bærer med meg ideen om at alt kan skje hvem som helst, når som helst. Overbevisningen om at vi alle er like, styrkes, og det samme er ydmykhet før livet.

Läkartidningen 25-26/2023

Lakartidningen.se 2023-06-16
(oppdatert 2023-06-19)