«Vi er varmere enn klimaet», «Det er en brann på sjøen!», «For å handle eller å bli kokt, må du velge» … Disse slagordene er assosiert med munnen til unge militante, denne generasjonen av ungdommer som i 2019 oversvømmet gatene i Lausanne og Genève i tusenvis. Imidlertid er de ikke de eneste som synger dem, og de er heller ikke bekymret for planetens fremtid. Grands-Parents pour le climat-foreningen har også aksjonert for økologisk overgang siden 2014, selv før Paris COP rakk å skuffe folk.

Les også: Klimatiltak er virkelig nå

Hvis disse besteforeldrene ringer på alarmklokken, er det ikke direkte til deres fordel, de som allerede har nådd den siste pensjonsfasen, men til barnebarna deres, hvis fremtid ennå ikke er definert. skrive. Som ofte er inspirasjonen skandinavisk. Strømmen ble født i Norge i 2007, før den spredte seg til Sverige, Greta Thunbergs land, deretter til Belgia, USA og Canada.

Siden 2014 har også sveitsiske seniorer ropt etter klimakrisen. Det hele begynner med «Brevet fra verdens barnebarn til over 60-tallet», utgitt i Den bærekraftige anmeldelsen på slutten av 2012. Utfordret av teksten møttes rundt førti personer i Lausanne for å ta fullt mål om disse bekymringene. Noen måneder senere, i september 2014, den grunnleggende teksten, statene Besteforeldre for klimaet er født samt den første komiteen. Siden den gang har rekkene deres fortsatt å svulme. Foreningen multipliserer seksjonene i hele fransktalende Sveits og krysser i år også Sarinen.

Avtrykket av de strålende trettiårene

Drivhuseffekt, fracking [technique d’extraction de ressources], antropocen … I lang tid var dette vokabularet i beste fall ukjent, i verste fall misforstått av mennesker født før 1950, de hvis ungdom ble rystet av forbrukerdiskursen fra etterkrigstidens høykonjunktur der fremgang, akkumulering og materiell velvære var en. I dag er det noen besteforeldre som endrer på ting. De omfavner disse nye ordene og ser på fremtiden. Som foreningens vedtekter minner om: «Alder gir oss rettigheter, seter, rabatter, noen ganger til og med respekt. I møte med klimakrisen anerkjenner vi også våre plikter.

Marc Treboux er den tidligere kantonale kjemikeren fra Neuchâtel. På forespørsel fra en venn ble han med i bevegelsen for å være en del av foreningens vitenskapelige råd, «i selskap med Jacques Dubochet og Martine Rebetez», slår på. I dag koordinerer Marc Treboux Bejune-delen (Jura Arc og Neuchâtel) av bevegelsen, som samler rundt tretti medlemmer. I likhet med de andre vokser regionkontoret «i en slik grad at det snart må deles i to».

Les igjen: Karbonfotavtrykket til vitenskapelig forskning vekker samvittighet

For denne sekstiåringen er ikke følsomhet for klimaproblemer nytt, bare det haster har blitt mer presserende: «Allerede i 1968 viste Roma-rapporten at funksjonen vår førte oss til en blindvei. På den tiden ble det annonsert for 2050. Vi trodde vi hadde hele tiden … Et halvt århundre senere har vi ikke tatt et skritt mot et mer bærekraftig samfunn.

Diktaturets spøkelse

Er det feilen til de som fortsatt lukker ørene? Mange eldre, «men også unge», hører fortsatt ikke vitenskapens sirener hyle. «Det er litt skummelt, men enten de liker det eller ikke, vil sivilisasjonen vår slik vi kjenner den kollapse i tiårene som kommer. Fra i dag må de tenke på modellen som skal etterfølge den nåværende. På grunn av mangel på forventning er «risikoen for å falle inn i et diktatorisk og slavesamfunn betydelig».

En annen kategori mennesker som er vanskelig å overbevise: ridderne av grønn kapitalisme. «Selv om de forstår at vi lever i en verden med begrensede ressurser, tror mange i min generasjon på nye energiløsninger, på å spare gjennom teknologi. Disse, det er vanskelig å få dem til å vurdere en annen modell ved hjelp av en revolusjon ”, beklager den tidligere kjemikeren. Denne revolusjonen som passerer på gaten, nøler han og hans følgesvenner ikke med å slå fortauet. «Vi er ikke kloke gamle tepper i hjørnet deres. Ekte visdom er bare å være på gaten ved siden av unge mennesker.

Når den lille kolibrien tenker stort

Laurence Martin har vært der siden bevegelsen ble grunnlagt i 2014. I dag, med sine 77 år, er hun medformann for den over hele landet. «Døden, jeg har tenkt mye på det. Jeg har problemer med tilhengere av «etter meg syndfloden». Vi fortsetter i våre etterkommere, mener han. Jeg vil ikke være i deres sted … Det er veldig bekymringsfullt å ikke kunne projisere seg selv.

Som de fleste av de andre medlemmene er Laurence Martin inspirert av Pierre Rabhi og lignelsen om kolibrien: de av små gester, hver med sin egen skala. «Men utover denne diskursen prøver vi i dag å ha en direkte innvirkning på den politiske sfæren,» sier aktivisten.

Fra deres hjem i Saint-Ursanne deler Jura-paret Jean-Marc og Christiane Comment denne visjonen sentrert om individuelle handlinger. «Selvfølgelig strukturerer politikk verden, men passasjen må også gå gjennom konkrete ting. For en tid tilbake delte vi ut gratis håndsydde poser foran et stort område hvor folk kunne legge grønnsakene sine. Forrige uke gjorde en klasse med barn akkurat det samme som oss. Overlevering gjennom utdanning er viktig, forklarer ekteparet. Vi blir ofte fortalt: «Det ville vært fint å ha besteforeldre som deg». Noen forstår ikke at barnebarna deres forlater studiene for å bevise … «

På sin side bruker Virginia Halecka Cattin, også medlem av Bejune-seksjonen, grovere termer, i tråd med Extinction Rebellion. I 2013 er denne tidligere arkitekten av argentinsk opprinnelse opphavet til en borgerbevegelse som har førte til et forbud mot hydraulisk trykking i Neuchâtel. Siden denne kampen har hun stilt seg helt til tjeneste for den økologiske omstillingen. «Vår industrielle sivilisasjon er på vei inn i en blindvei. Kriger er også erklært for virksomheten. Og i dette tar institusjonene våre oss ingen steder… Det er alt demokrati som må omdefineres, sier innbyggeren i Noiraigue.

«Vi brente litt, olje»

De fem medlemmene av Bejune-seksjonen har barnebarn, mellom 4 måneder og 22 år. Ville de ha forlovet seg hvis de ikke hadde en? «Uten tvil. Det er for barnebarna i hele verden vi kjemper», svarer de unisont. Men hva er det som driver motoren deres? Skyldfølelsen, skammen over å ha deltatt i ødeleggelsen av økosystemet? Angrer de på deres klimatiske synder? Spørsmålet virker nesten slitsomt, da det allerede er stilt.

«Jeg føler ikke mye skam, forklarer Marc Treboux. Det er ingen vits i å fortelle folk at de burde ha gjort noe annet. Bedre å gjøre dem oppmerksomme på hva som gjenstår å gjøre «. Laurence Martin nekter også straffskyld. «Selvfølgelig var vi involvert i et helt system. Sammen med mannen min har vi gjort spennende turer til USA, Peru, India, Kamerun … Vi brent olje. Men nok en gang var vi overbevist om at myndighetene ville gjøre det rette.»

Les også: Planet i fare: timen med hast

Når det gjelder konvergensen av kampene streiken håper på for fremtiden, er synspunktene også der… divergerende, faktisk. Der Marc Treboux og Laurence Martin foretrekker å konsentrere kreftene sine om «klimaprioriteten», ønsker Virginia Halecka Cattin å samle all den «opprørske energien som er mulig». Men forskjellene i visjoner, «det er nettopp det som gjør bevegelsens rikdom, konkluderer sistnevnte. Vi er ikke soldater.»