Dette er en meningsartikkel som gjenspeiler forfatterens synspunkter.
«Løft opp ordene, tanken står stille», sa kong Claudius i Hamlet. Han siktet ikke til partiledernes debatter eller bedriftsledernes uttalelser, men det passer vel godt i beskrivelsen av dem? Claudio innrømmet med sin vits foran offentligheten at han hadde latet som, at han hadde brukt høylydende ord for å få det han ville, men at han egentlig ikke hadde tenkt over saken. Det er lett å få den samme følelsen fra offentlig politisk diskurs.
Samhällsfastighetsbolaget SBBs forretningsidé er å tilby langsiktige leieavtaler for virksomheter som vil være nødvendig i lang tid fremover: aldershjem, skoler, kommunale bygg. Samtidig markedsførte selskapet seg som en utbyttemaskin, en tryggere og bedre investering enn både børs og bankkonto. Ved å leie ut til selskaper som kommunene er lovlig berettiget til å forvalte, låser du inntekten din for alltid.
Hvem var selgeren?
Denne ordningen vil være mer kostbar for kommunene enn om de eide sine egne boliger. SBB vil tross alt gå med overskudd (slik at det er noe å fordele) og kommuner har også tilgang på billigere lån enn bedrifter.
Hvem var selgeren?
Nå som rentene har steget kraftig, er SBB på randen av total kollaps. Selskapet er til salgs, helt eller delvis. Plutselig er alle enige om at det var dårlig forretning for kommunene å selge dem hjemmene deres, leie dem ut på nytt, og nå er de i den prekære situasjonen at de i det hele tatt ikke kan kontrollere hvem som skal administrere omsorgsboliger, skoler og kommunebygg. Likevel havnet felleseiendom verdt 100 milliarder i hendene på SBB. Oops! Skjedde dette nettopp? Hvem var selgeren?
Ja, kong Claudius skjønte noe. Nå er verken han eller Shakespeare her for å forsvare seg, men jeg vil påpeke at det motsatte også er sant: selv tanker som ikke kan settes ord vil gå ingen vei.
Den offentlige interessen taper, de politisk-økonomiske initierte vinner.
SBB var først og er fortsatt størst, men de er ikke et unntak, snarere en del av et problematisk mønster. Men vi har gått tom for ord for å beskrive hva det egentlige problemet er og sitter derfor fast i en stillestående tanke midt i den brusende nyhetsstrømmen: at det skulle være Ilija Batljan, tidligere politiker S, som er ukarakteristisk kynisk eller forkastelig.
I vår nye bok Det ubegrensede Marcus Larsson og jeg tegner konturene av landskapet som SBB inngår i. Har du vært i Hemso? NEI? Det er også et sosialt boligselskap som eier hus for 85 milliarder svenske kroner. Som styreleder har de en tidligere finansminister, Pär Nuder (S). Og Sehlhall, kjenner du dem? Ikke det? En betydelig mindre, men raskt voksende aktør i samfunnets eiendomsmarked, som har tredoblet sine beholdninger de siste tre årene. Som styreleder finner vi en annen tidligere finansminister, nemlig Anders Borg (M).
Hvordan skal vi snakke om det?
Eiendommer som samfunnet vil trenge i overskuelig fremtid selges, selv om det er dyrere å leie enn å kjøpe. På toppen av pengebedriftene står en tidligere politiker. Den offentlige interessen taper, de politisk-økonomiske initierte vinner. Hvordan kan vi snakke om det?
Tanker som ikke kan settes ord kommer ingen vei. Men det er et ord for det. Allerede i 1971 laget økonomen George Stigler begrepet «regulatory capture», et begrep som nå dukker opp i 34 500 Google Scholar-søkeartikler. Men det er en tongue-twister uten svensk oversettelse, så langt, og har bare blitt nevnt 19 ganger i svenske medier de siste 10 årene.
Jeg foreslår å kalle det styringskapring, fordi det er det det handler om: styring og regler blir kapret av en gruppe aktører som er mer sannsynlig å bøye politikken i deres retning enn allmennhetens interesse. Eiendommer verdt hundrevis av milliarder, som vi eide i fellesskap, er nå låst til leiekontrakter til en høyere kostnad. Ilija Batljan var den første som gikk ut, men han er neppe den eneste piraten.
Hvis vi ikke ser og adresserer det tilbakevendende mønsteret, er vi store hyklere som kong Claudius. Den billigste måten for kommuner å få tilgang til eiendommene de trenger, er å eie dem. Alt annet er bortkastet.
«Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol.»
