Tre ganger tidligere har Pierre-Eric Vachaud, allmennlege bosatt i Oslo, reist på oppdrag for Leger Uten Grenser. Første gang var i 2016, da han jobbet om bord på redningsskipet «Dignity» med å ta seg av flyktninger i Middelhavet. Så dro vi til Kongo og Libanon.

– Men Ukraina var det mest utfordrende og det mest stressende av oppdragene jeg har gjort. Tidligere har jeg møtt pasienter som var utsatt for store farer, denne gangen var også vi leger i faresonen. I løpet av mine to måneder i Ukraina gikk det ikke en dag uten at vi hørte beskytningen. Bekymringen setter seg i kroppen, sier hun.

I løpet av september og oktober var han stasjonert i Kharkiv i det nordøstlige Ukraina hvor ødeleggelsene var store etter intense luftangrep de første månedene av krigen. Målet var å bidra med primæromsorg i påvente av gjenoppbyggingen av landets helsesystem.

– De som kunne hadde flyktet til tryggere steder. I byen var det nesten bare sårbare eldre, svært få unge.

Anslagsvis en tredjedel av Kharkivs innbyggere flyktet om våren, men etter hvert som frontlinjene skiftet og den russiske hæren flyttet bort fra byen, begynte folk å vende tilbake. Han endret også arbeidet til Pierre-Eric Vachaud. Etter først å ha jobbet i flyktningleirer i Kharkiv, klarte han og kollegene å nå ut til omkringliggende landsbyer og dermed nå flere mennesker i nød.

– I uke 35 hadde vi 45 konsultasjoner til mobilklinikken. Tre uker senere var tallet steget til 589. Det var en enorm forandring fra da jeg kom til da jeg forlot Ukraina.

Sammen med blant annet to leger og to psykologer dro han rundt i bygdene på leting etter egnede lokaler for å kunne ta seg av syke.

– En gang var vi i et kulturhus, en annen gang i en kirke. Det viktige var at vi hadde tilgang til en bunker eller en kjeller slik at vi kunne beskytte oss mot luftangrep, sier Pierre-Eric Vachaud.

Det var imidlertid vanskelig å planlegge de medisinske intervensjonene. Hun prøvde å holde kontakten med landsbysykepleierne og med deres hjelp kartla en mulig rute, men telefonforbindelsene var ustabile og planene ble stadig avsporet av landminer og nye bombeangrep.

– Kartet ble tegnet på nytt hele tiden, det var veldig stressende, sier han.

Ved besøk var det den lille innsatsen som gjorde den største forskjellen. Pasientene, for det meste eldre kvinner, var overlykkelige over å endelig få bleier etter å ha vært uten inkontinensbind i lang tid. Ellers hadde de fleste problemer som hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk og diabetes, samt alle psykiske problemer.

– Vi har ikke tatt hånd om noen som har blitt fysisk skadet av krigen, men vi har opplevd mye psykiske traumer, mye PTSD, depresjon, you name it.

I slutten av oktober kom Pierre-Eric Vachaud tilbake til Oslo. Han hadde planlagt en uke fri før han begynte på jobb igjen, men måtte ombestemme seg.

– Det var ikke nok. Det tok meg lang tid å lande. Jeg kunne ikke akseptere å være trygg. Likevel var jeg der bare i to måneder, jeg tenker på ukrainerne som har måttet tåle alt dette i et år.

– Jeg vet det er et slitent uttrykk på dette tidspunktet, men jeg er veldig imponert over deres spenst.

Les også
Han suspenderer ST-utdanning for å hjelpe hjemlandet Ukraina
«Jeg liker Sverige og vil jobbe som lege, men jeg vet ikke hvordan»
«Det var deilig å komme i sikkerhet og kunne begynne på nytt»

Medisinsk tidsskrift 8-9/2023

Lakartidningen.se 2023-02-24