Talent = teknisk evne. Det er slik vi ofte definerer begrepet, ikke sant?

Men det finnes andre former for talent: forståelse av spillet, timing, mental seighet, fart.

Den komplette spilleren har alle disse egenskapene, men hvor mange av disse spillerne er det?

Det er en risiko for å gå glipp av potensielle storspillere hvis vi definerer talent tilfeldig og kun snakker om teknisk evne.

Mens vi jobbet med boken min om Glenn Hysén – den kommer ut i forbindelse med bokmessen i september, hvis du spør – stilte vi oss ofte spørsmålet: hva er talent?

Torbjörn Nilsson ønsker velkommen til en debatt om temaet:

– La oss snakke om ideen om spillet, men glem at forsvarsspill er en del av ideen om spillet, holde seg på beina, forutse situasjoner og eliminere motstandernes sjanser. Å bli enda bedre på det du er god på og dermed gjøre lagkameratene dine bedre. Han er også et talent.

Glenn Hysén ble ikke ansett som et talent i ung alder. Ingen i moderklubben hans IF Warta trodde han skulle bli en helsvensk spiller, men han fortsatte med å bli lagkaptein for IFK Göteborg, landslaget og Liverpool.

Glenn kunne ikke skrive eksepsjonelt godt, men han utviklet sine sterke sider på mesterlig vis.

Jeg har ingen statistikk å stole på, men jeg mistenker at det er mange hysener som aldri fikk sjansen, unge spillere som ble knust eller mistet lysten fordi de ble ansett som talentløse.

Olle Nordin, landslagskapteinen som utnevnte Glenn Hysén til lagkaptein, sier:

– Da jeg trente i Norge snakket vi ofte om overlegne egenskaper, å utvikle en spillers styrke til det ytterste, velge spesialiteter og ikke jobbe med de verste egenskapene.

Jeg sender spørsmålet og temaet videre til Jörgen Lennartsson, som for tiden har en speiderjobb for islandsk landslagskaptein Åge Hareide. Jörgen har mange års erfaring innen elite- og ungdomsfotball. Han mener også at talent er et hvitt begrep som noen ganger brukes feil:

– Fotball er en sport som har mange komponenter. Du må ha litt talent med ballen for å bli virkelig god, men det er like viktig å forstå hva som skal til for å lykkes.

– Det er ekstreme talenter som Messi, Maradona, JO Waldner og Michael Laudrup. Det er til og med noen som har et medfødt fysisk talent, som Wayne Rooney. Men disse spillerne er blant unntakene som beviser regelen. Det går ikke an å leve på balltalent alene.

Å lese spillet er ett talent, å ha den rette karakteren en annen, evnen til å håndtere oppturer og nedturer. Alle team trenger rollemodeller, rollemodeller med lederegenskaper.

La oss gå tilbake til konseptet med topp kvalitet, for å utvikle de gode egenskapene til en spiller, for å utnytte spesialistene. Jörgen viser til Nils Arne Eggens Good Foot-filosofi: En venstrebent spiller bør fokusere på å bruke venstrefoten i stedet for å bruke mye tid på å trene høyrefoten.

– Ja, er det noen som tror at Lennart «Nacka» Skoglund eller Tommy Holmgren ville blitt bedre fotballspillere om de hadde forsøkt å bli tobente?

– Nei, det tror jeg ikke, sier Jörgen, som imidlertid vil gjøre bildet litt uskarpt:

– Fotballen har utviklet seg og blitt mer multifunksjonell. Mye avhenger av stillingen vi snakker om. Innvendige midtbanespillere bør kunne bruke begge føttene, ellers vil spillemulighetene være begrenset.

Apropos Eggens Good Foot-filosofi: Jeg minner om en historie Thomas Wernerson fortalte om sin gamle trener i Åtvidaberg Antonio Duran, han som ledet Malmö FF til fire SM-gull.

Før en treningsøkt reiste en venstrehendt spiller seg og skjøt en ball med høyrefoten. Duran kom ut av garderoben, så den ambisiøse spilleren og ropte til Thomas:

– Hva gjør du?

— Han prøver å trene høyrefoten, sa Thomas.

– Det er for sent! Det er for sent! ropte en irritert Duran og la til:

– Han burde gjort det da han var ti, ikke nå.

Til slutt: Jeg husker et intervju jeg gjorde med den nasjonale håndballkapteinen Roger «Ragge» Carlsson på midten av 1980-tallet, denne dypt savnede personen og lederen. Vi snakket bare om talent og karakter. «Ragge» fortalte oss at han ofte har fortalt denne spilleren, eller at den har alt annet enn den rette tankegangen. «Da pleier jeg å si: da har han ingenting».

Stephen Thylin