Rundt juletider stopper den ellers hektiske medievirksomheten stort sett opp. Ubehagelige nyheter og nyheter som ikke bør legges merke til blir da gjerne arkivert. En rapport utgitt av det russiske utenriksdepartementets pressekontor 24. desember fikk også liten internasjonal oppmerksomhet. Moskva-regjeringen kunngjorde at president Vladimir Putins krav om å stanse NATOs utvidelse østover også ville påvirke Sverige og Finland, ettersom verdens opinion så på konflikten om Ukraina, nær som Russland samlet rundt 100 000 soldater. I Nord-Europa ble trusselen imidlertid godt mottatt og Sverige økte beredskapen for innsats dagen etter.

Politikere har fulgt etter: «Hvis fremtidige NATO-utvidelser avvises, vil dette begrense mulighetene for selvstendige politiske beslutninger», advarte Sveriges utenriksminister Ann Linde. Suverenitet er en prioritet og det skandinaviske landet har vært uavhengig sikkerhetspolitisk i over 200 år. De regjerende sosialdemokratene presser foreløpig ikke på for NATO-medlemskap, etterlyser statsminister Magdalena Andersson stabilitet. Det største konservative opposisjonspartiet, moderatene, går inn for å slutte seg til den vestlige militæralliansen. Anderson ønsker ikke å gi opp dette alternativet. Kanskje en dag blir det nødvendig.

Forholdet til Russland har avkjølt seg over hele Nord-Europa, spesielt etter den ulovlige annekteringen av Krim i 2014 og Moskvas støtte – alltid offisielt nektet – til løsrivelsesmedlemmer i Øst-Ukraina. Forverringen i forholdet påvirker de skandinaviske landene, Finland og de baltiske landene i ulik grad.

Så inderlig som det forsvarer alliansefrihet, har Sverige lenge samarbeidet med NATO. I 1994 var det en av grunnleggerne av «Partnership for Peace» (PfP) mellom NATO og ikke-medlemsland. Sverige deltar også i allianseoperasjoner oftere enn enkelte NATO-land, for eksempel i Afghanistan og Libya. Siden 2016 har siste steg i tilnærmingen vært deltakelsen i den såkalte Host Nation Support Agreement. På invitasjon fra Sverige kan NATO-tropper operere på landets territorium, ikke bare for øvelser, men også i krisetider. Men dette er ikke en garanti for støtte, som tilbys bare hvis NATO-landene forkynner saken om alliansen seg imellom: et væpnet angrep på ett medlem anses som et angrep på alle statene i alliansen.

Sverige opprettholder et tett militært samarbeid med nabolandet Finland, som deler 1300 kilometer grenser med Russland, mer enn noe annet EU-medlem. I likhet med Østerrike var Finland fra den kalde krigen en demokratisk utpost utenfor Sovjetunionens innflytelsessfære. Finland praktiserte strengt sin utenrikspolitiske nøytralitet overfor USA og USSR og ønsket ikke å opprøre Moskva. «Resten av verden bør vises at den kan leve i fred med sine naboer. Faktisk kontrollerte Moskva til og med hva som ble skrevet om Sovjetunionen i finske skolebøker,» ga den finsk-estiske forfatteren et heftig vitnesbyrd.Sofi Oksanen.

Kritikk under beskyttelse av NATO

Finlands medlemskap i NATO ble derfor ansett som et tabuemne i flere tiår. Men også her opptrer nå politiske ledere mer aggressivt. President Sauli Niinistö sa i sin nyttårstale i Moskva: «Vi vil ikke la oss frata retten til å ta våre egne avgjørelser». Statsoverhodet skal ha gode relasjoner til sin kollega Vladimir Putin. Det samme gjorde Finlands statsminister Sanna Marin for Niinistö.

I mellomtiden pågår moderniseringen av Luftforsvaret. At Finland har bestemt seg mot det svenske jagerflyet og for en amerikansk modell kan også tyde på en ytterligere tilnærming til NATO, som, som i Sverige, har eksistert i årevis. Finland er også et grunnleggende medlem av PfP og har også deltatt i NATO-oppdraget i Afghanistan. Selv om det ikke er en defensiv allianse, tilbyr EU-medlemskap Finland, som Sverige, beskyttelse mot russisk aggresjon. De siste årene har Moskva intervenert i Europa i Transnistria, Georgia og Ukraina, relativt forsvarsløse land eller halvstatlige enheter.

For å bevæpne seg, da NATO ble stiftet i 1949, var tre nordeuropeiske land representert: Island, Danmark og Norge, som deler nesten 200 kilometer landgrense med Russland. Etter Sovjetunionens sammenbrudd forsøkte de tidligere sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen å integrere seg med Vesten så raskt som mulig. I 2004 ble de tatt opp i både EU og NATO. Under paraplyen har de baltiske landene blitt Russlands mest vokale kritikere; Blant dem var Toomas Hendrik Ilves, Estlands president fra 2006 til 2016. Innflytelsen innenfor EU forble imidlertid begrenset, og i årevis ignorerte Tyskland Polen-relaterte bekymringer over Nord Stream 2-rørledningen som Russlands geopolitiske våpen.

Baltikum klarte å få relativt godt gehør fra USA, ikke minst fordi de holder seg til NATOs mål om to prosent av årlig bruttonasjonalprodukt på forsvarsutgifter. Ikke bare for dette, vil USA helt sikkert avvise en annen russisk forespørsel: at tropper eller våpen ikke lenger skal stasjoneres i land som ennå ikke var en del av NATO i 1997. Forslaget er rettet mot alle postkommunistiske land i Europa og vil ødelegge den eksisterende sikkerhetsarkitekturen.