«Aggressiv krig i Ukraina akselererer innsatsen»

Forsvarsutgiftene økte etter den russiske annekteringen av Krim. Mens militærutgiftene utgjorde om lag 1,4 prosent av bruttonasjonalproduktet i 2014, steg de til over 1,9 prosent innen 2020. I noen tilfeller vokste forsvarsbudsjettet med syv prosent årlig. Blant annet er det kjøpt inn 52 F-35 jagerfly i flere år. I fjor bestilte Sjøforsvaret fire ubåter fra ThyssenKrupp til en verdi av 4,4 milliarder euro.

Den nylige økningen i forsvarsbudsjettet betyr at Norge snart vil investere rundt to prosent av BNP i forsvar. «For det norske folk er krigen i Ukraina sjokkerende, men fjern. Økningen i forsvarsbudsjettet har knapt blitt lagt merke til, sier Karsten Friis, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt.» I politikken har imidlertid sikkerhetssituasjonen blitt revurdert av den russiske annekteringen av Krim. i Ukraina akselererer innsatsen i forsvarssektoren ”.

I likhet med Tyskland brøt Norge nylig med den restriktive praksisen for eksport av forsvarsutstyr. I mars 2000 sendte Oslo panservernsystemer og tusenvis av beskyttelsesvester og hjelmer til Ukraina. Forsvarsminister Enoksen varslet onsdag ytterligere leveranser av pansergjennomtrengende våpen.

Designet for integrering av allierte tropper

I ditt land er den største bekymringen muligheten til å ta på seg større formasjoner av allierte tropper i en nødssituasjon. Det er nettopp dette som testes annethvert år med «Cold Response». Regjeringen investerer i økte lagre av drivstoff, ammunisjon og teknisk utstyr, en forutsetning for å ta opp allierte tropper. Fordi landet som Europas energiforsyning allerede er avhengig av ville rett og slett være for lite til å forsvare seg.

Norge deler en 196 kilometer lang landegrense med Russland i Arktis. Det er også en enorm maritim grense mot Russland i Barentshavet. Med rundt 5,3 millioner innbyggere har landet i overkant av 17.000 aktive soldater. «Ingen frykter okkupasjonen av en stor del av landet. Dette fungerer ikke i Ukraina, sier Friis. Det norske forsvaret er i forkant, sier Friis. Men de er designet for å integrere store formasjoner av allierte tropper. Det handler om å ha kapasiteter tilgjengelig for nødsituasjoner.

Bilateral avtale med USA

Det nye trinnet i sikkerhetspolitikken kan også sees i bilaterale forhandlinger. I årevis har Washington og Oslo for eksempel argumentert for å gi det amerikanske militæret bedre tilgang til norske militærbaser og bygge sin egen infrastruktur. USA er bekymret for at de vil kunne overføre tropper og materiell raskere i en nødsituasjon.

Dette er eksplosivt for Oslo-regjeringen. Norge har en gang gjort det til en regel å ikke permanent ta imot tropper fra allierte stater i tilfelle fred og å holde Finnmark, det russiske grenseområdet, stort sett demilitarisert. Spenninger med Russland bør unngås, og regjeringen holder fast ved dette den dag i dag. Det er fortsatt ingen NATO-base i landet.

Mer informasjon om krigen i Ukraina på Tagesspiegel Plus:

Regjeringene inngikk en avtale i fjor om bedre tilgang til ulike baser. Avtalen krever imidlertid godkjenning fra det norske parlamentet, og gitt utviklingen i Ukraina kan den trolig anses som trygg. «Når dine forsvarsmuligheter er begrenset, er diplomati desto viktigere», sier Friis. «Bilaterale avtaler utfyller NATO-alliansen.» Storbritannia har lenge hatt infrastruktur på norske baser, men har ingen faste soldater i landet.

En russisk manøver i februar viser hvordan Kreml ser på NATOs tilstedeværelse i Arktis. Noen dager før den russiske invasjonen av Ukraina øvde den russiske marinen i Barentshavet, og skjøt til og med opp atomraketter. Det politiske signalet til NATO og fremfor alt til USA var entydig.