Du kan alltid finne solfylte historier der det har gått bra for barna plassert i gruppehjem, men det viktige er å se på det store bildet. Forskning viser at livet er dårlig for de fleste utflyttede barn, skriver Dan Hernehult.
Både denne og forrige regjering de er på farlig grunn da de opprettet og har til hensikt å lage flere lover som endrer menneskerettighetene til foreldre og barn i forhold til hverandre. Alt strider mot den siste utviklingen fra EU-domstolen (EMK).
Et gjennomgående tema i dommene som er avgitt, er at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen mener at varetekt av mindreårige bør anses som midlertidig og at aktivt arbeid umiddelbart skal utføres ved retur. Selv barn har rett til foreldrene sine. Barnets språk, kultur og religion skal tas i betraktning. Det er kun i ekstreme, veldokumenterte og helt uholdbare situasjoner at barn kan flyttes. EMK mener også at utflyttede barn må kunne se sine foreldre og slektninger svært ofte for å opprettholde forholdet for en smidig gjenforening.
Det, som i Sverige, sentrert rundt en tragisk sak som involverer en liten jente, Little Heart, forvrenger bildet. Vi må ikke glemme alle overgrep og dødsfall som skjer i gruppeboliger og HVB-hjem. I Hagfors-saken, der en fem år gammel gutt stakk fra et HVB-hjem og ble funnet druknet, tidligere etterlyst ansatte ser en Lex John Walter. Vil han og andre som har sviktet i sosialtjenesten få noen lov for å beskytte dem? Litt statistikk snakk om at overgrep er mer vanlig i fosterhjem. Det er ikke umulig at antallet mørke er stort.
Ofte roser folk «barnets mening», men her må det være sunn fornuft. Hvis et barn plassert i en gruppebolig lengter etter et hjem og savner foreldrene, blir han ofte ikke lyttet til. De er umodne, sier de. På den annen side sier alle barn på et tidspunkt at de hater foreldrene sine og truer med å stikke av. Bør du høre på dem da? Utgangspunktet bør være at så lenge de er under 18 år er det normalt å bo hjemme.
Hånden som vil hjelpe deg har også makt til å plutselig ta barnet med makt: det skaper frykt hos foreldrene.
— Dan Hernehult
Jobber for «barnets beste» er en annen populær, men slitt, relativ og noen ganger meningsløs setning som betyr helt andre ting for alle parter som er involvert i en konflikt. Man bør være forsiktig med uttrykket da det er uenighet om betydningen. Du kan alltid finne solfylte historier der det gikk bra for plasserte barn, men det viktige er å se på det store bildet. Forskning viser at livet er dårlig for de fleste utflyttede barn. Noen barn flytter gjennom hele utdanningen. Det gjør vondt for babyen hjernen og endrer DNA, viser studier. En kjent sak fra noen år tilbake er Ganskog-brødrene som måtte flytte 75 ganger!
Den volden og rusen er hovedårsaken til at barn blir plassert utenfor hjemmet, ikke sant, ifølge norsk statistikk. De fleste barn blir omplassert av andre årsaker, for eksempel «mangel på foreldrekompetanse» eller dårlig psykisk helse hos foreldrene. Barn diagnostisert med SFN, som autisme, ADHD, EDS, etc, er også sterkt overrepresentert blant plasserte barn.
Det er ikke uvanlig at sosialtjenesten feiltolker vanskene barn med autisme har som følge av manglende omsorg fra foreldrene. For disse plasserte barna går det ofte veldig dårlig. Tenk om jeg i stedet for hjemme hos barnet hadde satt den rette støtten!
[ Läs replik av Jessica Jagerfors och Anna Strömberg: Socialtjänsten eftersträvar alltid att stärka upp barnets familj i första hand ]
Hvis et barn må flyttet, bør og bør man søke først blant slekt og venner. Det sier seg selv at det burde være bedre for et barn som får bo hos for eksempel en bestemor som barnet er glad i. Mekling er en annen metode som bør brukes mer og har vist seg å fungere godt i noen kommuner i Norge. Du slipper også irriterende rettslige prosesser.
Mer velferdspenger hjelper ikke alltid, ikke hvis systemet er feil. Enorme ressurser og penger brukes ofte på familier som ikke trenger hjelp, og de som virkelig trenger det har ingen.
Kraften til sosiale tjenester sittende skal deles. Hånden som vil hjelpe deg har også makt til å plutselig ta barnet med makt: det skaper frykt hos foreldrene. Å anta at samfunnet alltid har rett og alltid gjør det rette er et feil utgangspunkt. IVO kan noen ganger undersøke om du spør og kritiserer, men dette fører sjelden noen vei. Vi har et stort problem der.
Barnets Bästa-foreningen har skrevet en bok, Undersøker sosialtjenesten til barnets beste?, om lag 400 saker etterforsket. Sosialtjenesten fulgte ikke i noen tilfeller loven eller riktig undersøkelsesmetodikk. I prinsippet kan de derfor skrive hva som helst om en familie uten åpenhet. Retten legger deretter det selskapet skriver til grunn. På den annen side er retten dårlig til å be om bevis. Hadde man hatt samme beviskrav som i straffesaker, hadde alt sett annerledes ut.
Barnevernets (Norsk sosialtjeneste) egen klient i Norge, Bufdir, skrev en bok, Kunnskap om forskning på barnebidrag, basert på en studie av hvordan deres hjelp til familier fungerte. De valgte selv ut familiene som skulle inkluderes i studien. Likevel har de ikke funnet et eneste tilfelle der deres hjelp var nyttig eller samfunnsnyttig. I stedet gikk det veldig bra for noen barn som forble i et dårlig familiemiljø!
I denne sammenhengen kan man virkelig spørre seg om det ikke ville vært bedre om det, som det noen ganger blir hevdet i debatten, var lettere for sosialtjenesten å overføre barn til foreldrene og vanskeligere å få dem tilbake. Jeg tror ikke det.
[ Michael Wiander: Varför saknas det ett körkort för föräldrar? ]
«Kaffeguru. Musikkspesialist. Vennlig skribent. Hengiven nettentusiast. Wannabe-analytiker. Fremtidig tenåringsidol.»