Han trodde nesten helt at han ville fly til Beijing for sitt niende vinter-OL, og som det viste seg, ville han faktisk fly. Denne gangen skal han imidlertid ikke sitte på startstangen, men bak mikrofonen til den japanske TV-en Fuji TV. Noriaki Kasai vil debutere som TV-kommentator på det kinesiske arrangementet.

– Ved å bruke min erfaring som åtte ganger deltaker i OL, vil jeg gjerne dele med tilskuerne følelsene som denne sporten gir. – Jeg liker utfordringer og kjenner på en ny motivasjon. – sier han til japanske medier. Partneren hans som kommentator vil være en erfaren journalist Shingo Murakami. – Han er en veldig hyggelig person. Jeg hadde en flott tid å snakke med ham da vi møttes i Okurayama. Jeg fikk følelsen av at han jobbet hardt for å ha et slikt verksted.

– Selvfølgelig er spilleren som må følges nøye med Ryoyu. Denne sesongen, når han sitter på bjelken, kan du være nesten 100 % sikker på at han vil gjøre et stort sprang. Også sterke tyskere og nordmenn, så jeg kan ikke være helt sikker på resultatet, men jeg regner med en japansk hoppers første OL-medalje på åtte år – innrømmer Kasai.

Vi kjenner allerede det japanske laget til OL i Beijing. Det er ingen overraskelser. I tillegg til nevnte Ryoyu Kobayashi, vil det være broren Junshiro, samt Daiki Ito, Naoki Nakamura og Yukiya Sato.

***

Kasais karrierehistorie er jakten på en stadig fjernere drøm, som er en olympisk gullmedalje. Suksesser i verdenscupen eller andre arrangementer på høyt nivå, selv om de var verdifulle, skulle bare være et middel for å oppnå et annet mål. Det er denne uvurderlige olympiske laurbæren som har vært besettelse av en Hokkaido-øyhopper i årevis. Og han har allerede rømt under nesen flere ganger.

Kasai debuterte for første gang ved OL i 1992 på Courchevel-bakken som en del av OL organisert av Albertville. Selv om Noriaki hadde en utmerket andre halvdel av OL-sesongen, har hun på ingen måte nådd form. Individuelt tok han fjerne posisjoner og skilte seg tydelig ut fra sine jevnaldrende under lagkonkurransen, inkludert hans dårlige hopp gjorde at asiatene avsluttet lagkonkurransen uten medalje, på fjerdeplass.

Det som mislyktes i Frankrike var suksessen to år senere i Lillehammer, Norge. Under den legendariske lagkonkurransen ledet japanerne med Kasaim i formasjon det siste hoppet med en enorm fordel over Tyskland. Presset kunne ikke motstå Masahiko Harada, deprimert av noen mennesker av Jens Weissflog, og landet like bak bolverket. Noe utrolig skjedde. Nesten noe gull gled ut av hendene på japanerne i siste øyeblikk og tok seg til brystet til Weissflog og hans kolleger. Sølvmedaljen til landslaget til Land of the Rising Sun var mye mer enn en fiasko i denne ordningen. Individuelt ble Kasai 5. og 14. i Norge.

Dette er imidlertid ikke de norske lekene, men de som ble spilt fire år senere i Nagano Kasai, som han fortsatt husker med den største smerten. På det tidspunktet kom han ikke til de fire utvalgte til lagkonkurransen, som vant det olympiske mesterskapet. Han klarte ikke å forsone seg med dette faktum lenge, mest fordi han tok en høy, syvende plass i den individuelle konkurransen i en mindre bakke. I lagkonkurransen, i stedet for ham, tok Hiroya Saito en fjern 47. plass på strukturen til K-120. Bitterheten i denne situasjonen og manglende evne til å akseptere lederens beslutning er det vanskeligste øyeblikket i karrieren til dags dato. – Etter OL i Nagano følte jeg en stor anger som varte i mange år – mintes han for en tid tilbake. – Det er kjent at kun fire personer kan delta i lagkonkurransen, men jeg kunne ikke akseptere at det ikke var nok plass til meg i dette laget. Jeg har inntrykk av at det var først etter at sølvmedaljen ble vunnet i Sotsji at følelsen av anger stilnet litt, men jeg tror den liksom fortsatt sitter i meg.

I Park City var Kasai statistiker, han ble nummer ti, i Torino på andreplass og i Vancouver ble han nummer åtte i den store bakken. Han måtte vente på sine to neste medaljer til Sotsji-OL 2014. I det større anlegget tapte han minimalt gull til Kamil Stoch og la bronse til medaljene sine i lagkonkurransen. Mangelen på en gullrekord var en motivasjon for ham til å prøve å nå den i Pyongyang. I Korea var det imidlertid langt fra den formen det var for fire år siden og det eneste han kunne kjempe om var opprykk til andre serie.