World Economic Forum – en uhellig allianse av politiske ledere, forretningseliter og velstående aristokrater – har i årevis forkjempet ESG, ledelsesmodellen som står for miljø, sosialt ansvar og selskapsstyring («governance», hvis sentrale utgangspunkt er at private selskaper må tvinges til å arbeide for det sosiale beste.

Agendaen for årets WEF-møte i Davos var spekket med ESG-temaer og budskap, inkludert at bedriftsledere skulle bruke selskapets ressurser til å ta opp vår tids sosiale og miljømessige spørsmål og endre måten folk fungerer på hvordan kapitalismen fungerer. Men selve begrepet ESG ble ikke brukt. Kanskje følte de vinden av tilbakeslag, og det med god grunn. Også kjent som «interessentkapitalisme» og «bedriftens samfunnsansvar», er ESG en forferdelig idé som betyr slutten på upolitisk handel. ESG er bedriftssosialisme.

Ifølge Milton Friedman har selskaper bare ett samfunnsansvar: å tjene penger. Bedrifter bør bruke ressursene sine og engasjere seg i aktiviteter for å øke fortjenesten så lenge de holder seg «innenfor spillereglene, dvs. deltar i fri og åpen konkurranse uten rigging eller svindel».

Men det er ikke sant når det gjelder ESG. Hans visjon om det sosiale gode er ikke nøytral eller godartet, men bærer med seg en ideologisk agenda sentrert rundt klimaaktivisme, kritisk raseteori og sentral planlegging. Eierstyring og selskapsledelse i samsvar med ESG krever at styremedlemmer og ledere opptrer i interessene til et bredt spekter av «interessenter»: ansatte, kreditorer, leverandører og kunder, men også for miljøformål og sosiale mål som mangfold, inkludering og likeverd.

ESG undergraver funksjonærers og styremedlemmers plikt til å handle i selskapets beste interesse og styrker dermed ledelsen på bekostning av aksjonærene. Som skaper et utøvende aristokrati. Basert på dette vurderer ESG verdien av selskaper ved å måle hvor involvert de er i politiske spørsmål fremfor deres lønnsomhet, noe som truer selskaper som motsetter seg deres mandat.

Juridisk sett er det – igjen – aksjonærene og ikke interessentene som eier selskapet mens offiserene og direktørene driver det. Forholdet er basert på tillit. Den ene gruppen har den fordelaktige interessen i eiendelen mens den andre kontrollerer den. I likhet med tillitsvalgte har ledere og styremedlemmer tillitsplikt og kan ikke bruke eiendelene under deres kontroll til sine egne interesser eller formål. I kanadisk selskapsrett har direktører og ledere plikter overfor selskapet, noe som betyr at de må søke å maksimere verdien. En målsetting som i stor grad reflekterer aksjonærenes interesse i å generere avkastning på investeringen.

Men det er ikke slik ESG fungerer. Interessentledelse utvider tillitspliktene til styremedlemmer og funksjonærer og gir dem større spillerom. Det gir ledere mandat til å bruke bedriftens eiendeler til politiske formål de anser som viktige. Den forvandler bedrifter til velferdsinstitusjoner og gir bedriftsledere mulighet til å forfølge det «sosiale gode» som de finner passende, men med andres penger. Selvfølgelig skal vi alle bidra med pengene våre til det vi ønsker. Men ESG krever i praksis at alle aksjonærer bidrar til de valgte målene

Tekst: Bruce Pardy, publisert i Financial Post

Bruce Pardy er administrerende direktør for Rights Probe, seniorstipendiat ved Fraser Institute og professor i jus ved Queen’s University. En lengre versjon av artikkelen ble publisert av Fraser Institute.

Oversettelse: Simon Matthis