Parallelt med høy inflasjon, stigende renter og fallende kjøpekraft, føres det en mer restriktiv penge- og finanspolitikk.

Det fører til en dypere og dypere resesjon, gjennom en betydelig svekkelse av etterspørselen og en krympende økonomi. Arbeidsledigheten forventes å holde seg rundt 7-8 % de neste årene.

Hvordan bør den samlede økonomiske politikken (penge- og finanspolitikken) se ut i en resesjon med høy inflasjon og lav vekst?

Sentralbankene i OECD-landene har økt sine styringsrenter drastisk. Men spørsmålet er hvor effektive renteøkninger er i forhold til prisøkninger på grunn av globale forsyningsavbrudd og som i hovedsak er importert inflasjon.

Globale priser stiger bak inflasjonen

Høy inflasjon skyldes ikke overoppheting av økonomien, heller ikke høy etterspørsel i forhold til økonomiens produksjonskapasitet, og heller ikke at lønningene stiger for raskt i forhold til det sosioøkonomiske lønnsrommet. I stedet er grunnårsaken stigende globale priser på energi, mat, transport og diverse innsatsvarer.

Renteøkninger, med unntak av valutakursen, påvirker i hovedsak innenlandsk etterspørsel. Stigende renter gjør lån og kreditt dyrere.

Det påvirker både husholdningenes boliglån og investeringer finansiert av bedriftslån. Resultatet er mindre forbruk og investeringer. Dessverre er prisen på denne stramme pengepolitikken høy, på grunn av økende arbeidsledighet.

Når det gjelder den andre delen av den økonomiske politikken, finanspolitikken, ser det ikke mye bedre ut. Den borgerlige regjeringen la frem et restriktivt budsjett. Med noen unntak har det praktisk talt ikke vært drevet aktiv finanspolitikk siden den økonomiske krisen på 1990-tallet. Den økonomiske politikken har hovedsakelig vært basert på pengepolitikken og finanspolitikkens automatiske økonomiske demper.

Det har tydeligvis ikke vært nok til å redusere arbeidsledigheten. Og i løpet av 2010-årene, da styringsrenten var negativ eller null, styrket pengepolitikken også økonomien og ble dermed destruktiv som økonomisk-politisk virkemiddel. Som følge av disse forholdene er samordningen mellom pengepolitikken og finanspolitikken nå på topp.

«En nøye balansering av Riksbanken»

For ikke å ødelegge den svenske økonomien fullstendig, krever Riksbanken nøye balansering. Finanspolitikken, som nå er ganske restriktiv, må bli mer aktiv, selektiv og investeringsorientert på områdene energi og transport, bolig og klimaendringer.

Denne typen investeringer er ikke inflasjonsdrivende, men kan i stedet dempe inflasjonen gjennom sine positive effekter på produktiviteten.

En uberettiget kraftig innstramming av den økonomiske politikken truer med å redusere realkapitalen og tilgangen på produktive eiendeler i økonomien, noe som til og med kan gjøre det vanskeligere å bekjempe inflasjonen.

Heller ikke ulike velferdsinvesteringer driver inflasjonen, men de kan forankres i en aktiv og ansvarlig finanspolitikk. Sterk innsats i arbeidsmarkeds- og utdanningspolitikken er høyst berettiget og bidrar ikke til høyere inflasjon.

«Regjeringen sementerer massearbeidsledigheten»

Denne typen investeringer er spesielt viktig i dagens økonomiske situasjon, hvor mangelen på arbeidskraft med nødvendig kompetanse er stor, mens mange arbeidsledige står langt unna arbeidsmarkedet.

Videre utgjør dagens svært sunne offentlige finanser ingen hindring for aggressiv finanspolitikk.

Dessverre ser den borgerlige regjeringen ut til å føre en helt motsatt politikk. En politikk som sementerer massearbeidsledigheten ved å øke langtidsledigheten og strukturell arbeidsledighet.

Målet om full sysselsetting er stadig fjernere. I denne situasjonen er tiden inne for at sosialdemokratene formulerer et troverdig program for full sysselsetting basert på kongressvedtaket.