Da jeg var i begynnelsen av tjueårene og jobbet ved Akademibokhandeln Vasagatan i Gøteborg, fant jeg en engelsk bok om myter og konspirasjoner i hyllene. Dette var før sosiale medier var i full blomst, så det var noe spennende og bisarrt med det konspiratoriske grepet.

Ikke mye gjorde stort inntrykk. Av en eller annen grunn husker jeg at skuespilleren Fatty Arbuckle ble anklaget for å ha drept en kvinne som ble stilnet og rockesangeren Rod Stewart, etter en våt natt med det engelske fotballaget, ble kjørt til sykehus.

Vel fremme skal han ha fått pumpet magen for «en halvliter sæd».

Greit.

Grunnen til at jeg husker akkurat den myten er den svært nøyaktige utregningen forfatteren av boken gjorde om hvor mange landslagsspillere som faktisk skal til for å produsere 0,57 liter menneskelig sæd. Det var slått fast at dersom man tilfeldigvis svelget et helt glass øl av landslagstrøtthet, var det knapt noen grunn til å reise til sykehuset.

Og der ble den myten avlivet.

Konspirasjonsteorier har hjulpet

Nå for tiden trenger du ikke finne støvete bøker for å få en dose konspirasjonsteorier. Bare gå til Twitter. Det gjorde både livet og teoriene kjedeligere.

Dagens ETCs Max Karlsson ga meg det siste i mengden da han fant meningsleder Rebecka Weidmo Uvells «tilfeldige» om hvem som finansierte Holocaust-overlevende Hédi Frieds dyre smørbrødpai.

I 2018 inviterte Fried flere partiledere og politikere til å diskutere deres bekymringer om fremgangen til Sverigedemokraterna.

Deretter følger gjennom teksten den endeløse semantiske forklaringen vi hørte i de døende dager at Ulf Kristersson hadde lovet Hédi Fried at han ikke ville samarbeide med Sverigedemokraterna eller om det var det Alliansen som aldri ville gjort det.

Resultatet var om han valgte partnerskapet eller ikke. Noe det var ganske klart han skulle gjøre rett etter valget i 2018.

Man skulle gjerne ha hørt samtalen mellom pressen til Kristersson og Fried, der den skulle påpeke den faktiske forskjellen mellom Alliansen og Kristersson selv.

Men la oss komme tilbake til det viktige. Smørbrødskaken.

Weidmo Uvell på smørbrødkaken

Weidmo Uvell skriver at: «Vi kan bare gjette hvem som organiserte det». Så det gjør akkurat det. Og hvem tror du det var da Weidmo Uvells instinkter avgjorde? Ja, det var Sossarna, selvfølgelig.

Bevis for dette? Uklar. Men tilsynelatende dukket Hédi Fried og hennes «sjåfør», professor Per Ödling, opp i samme «sossebok».

Håndbok for demokrater, utgitt av, antar jeg det er, forlaget Sosse Natur & Kultur. «Ikke engang en person til høyre eller engang fra sentrum. 100 % super-venstre», sier Weidmo Uvell bittert.

Høyresidens mer ettergivende Sherlock Holmes konkluderer dermed med «at Hédi Fried velger å delta i den sammenhengen betyr fremfor alt én ting: hun selv er venstre».

«Selv de søte tantene som overlevde Holocaust-avstemningen», skriver Weidmo Uvell. Et av de rareste sitatene jeg noen gang har lest.

Jeg vil virkelig ikke være slik. Men noen burde kanskje si til Weidmo Uvell at «å være på venstresiden» eller «stemme» ikke tar unna opplevelsen av holocaust.

Ikke-eksisterende borgerlig antifascisme

Det kan også være at de som engasjerer seg mot høyreekstremisme i Sverige havner eller settes inn i venstreprogressive sammenhenger hovedsakelig fordi borgerlig antifascisme i dag er på grensen til ikke-eksistens.

Spør Annie Lööf. Det er nok ingen som er mer overrasket enn at hun er å betrakte som venstreorientert.

Det hele er, som ofte når det kommer til Weidmo Uvell, en insinuerende suppe bygget på praktisk talt ingenting. Men fortsatt en sannhet for de som føler at den må passe deres konspiratoriske verdensbilde.

Det er ingen problemer med rasisme og ideologisk nazisme i Sverige. Mye mindre i Sverigedemokraterna. Jimmie Åkesson lovet to dager før valget at det ikke skulle bli noe valg. Så ignorer Nynäshman kommunestyre. Ri. Det er ingenting å se.

Hvem betalte for smørbrødpaien?

La oss heller fokusere på det som virkelig er viktig. Hvem betalte for smørbrødpaien. Dessverre får vi ingen svar i meningslederens tekst. Kanskje var det Dagens Nyheter. Men du gjettet det.

Weidmo Uvell kaller selv sin meningsjournalistikk «nesten bare artikler med fakta», hun har rett. Med vekt på nesten.

Jeg velger nok å sluke i meg halvliteren med engelsk villhavre hvis det er høyresidens røde pille.