Foran valget i 2018 fikk Vänsterpartiet høyest poengsum da Naturskyddsföreningen rangerte partienes miljø- og klimapolitikk. Partiets klimaaktivister jublet, og Jonas Sjöstedt (V) så på rangeringen som bevis på at han ledet et offensivt klimaparti som skulle gå inn i regjering.

Nå, nesten fire år senere, partiledelsen havnet på kollisjonskurs med miljøbevegelsen og partiets klimanettverk irritert. Fokus for konflikten er hvordan man kan redusere utslippene. Ifølge partiledelsen er hovedverktøyet ny teknologi. Siden det er vanskeligere å overbevise innbyggerne om livsstilsendringer, må ansvaret for endringen ligge hos staten. Derfor store statlige investeringer i grønn teknologi i stedet for å tvinge folk til å ta ubehagelige valg som å gi opp bilene sine eller slutte å fly.

Tommel ned

Men partiets klimaaktivister gir tommelen opp. De mener endring krever mer radikal politikk og at klimamål er umulig å nå uten reduksjon i forbruket.

Kritikken førte til at partistyret avlyste et par formuleringer på valgplattformen, men oppgivelsen av industrioffensiven ligger ikke i kortene. «Bærekraftig vekst» er en avgjørende ingrediens i den økonomiske politikken som Venstre vil gå til valg på.

Et klart formål med den nye ledelsen er å tiltrekke arbeidervelgere til bruket. De som «bor i rekkehus, elsker å spise kjøtt og poteter, ser på» Gokväll «og tar en chartertur på ferie», som Nooshi Dadgostar (V) beskrev det i et møte med stortingsreportere denne uken.

For å lykkes ønsker partiledelsen å tone ned identitetspolitikken. Oppmerksomheten bør rettes mot konkrete og levedyktige politiske reformer fremfor partiideologi. Forslaget om valgplattform inkluderer ikke feminisme eller sosialisme og antirasisme nevnes bare i forbifarten. Kanskje litt vågalt for de som ønsker å opprettholde tilliten til progressive storbyungdomsvelgere der partiet har sin sterkeste støtte.

Åpenbart hinder

Men vil strategien fungere? Vil Nooshi Dadgostar (V) være bedre enn Jonas Sjöstedt i sin ambisjon om å lokke misfornøyde arbeidervelgere til å velge V fremfor SD?

Et åpenbart hinder er migrasjonspolitikken. Riksdagens mer flyktningvennlige parti er ikke et alternativ for arbeidervelgere som ser på en strengere innvandringspolitikk som den viktigste saken.

En annen hindring er bytte av partileder til S. Med Magdalena Andersson (S) i spissen, under slagordet «gjenvinn demokratisk kontroll», loves både klimaendringer som skaper arbeidsplasser og en venstreorientert endring i politikken.velferd. Det er ikke klart hva dette betyr nøyaktig, men retorikken er identisk med Venstrepartiets. At januarsamarbeidet mislyktes og Miljøpartiet De Grønne har gått ut av regjeringen er andre faktorer som kan snu den håpede velgerstrømmen til en kloakk.

Det er flere hindringer underveis, hvorav den første venter på kongressen til helgen. Et avslag på strategien vil tvinge partiledelsen til å revurdere sin ambisjon om å bli en rødere versjon av partiet som Venstre har blitt konsekvent overskygget fra.