Hvordan blir mennesker påvirket av helt overraskende hendelser, så forferdelige at de ikke engang kan forestilles på forhånd?
Hvordan takler en hel nasjon traumet som rammer så å si hver enkelt innbygger på en eller annen måte?
Og hva bør du gjøre og ikke gjøre fremover?
Spørsmål gjelder USA etter 11. september 2001, men svarene er svært relevante for Norge etter 22. juli 2011.
Og når eksperter har samlet hundrevis av studier om emnet, er hovedfunnet at folk flest faktisk møter mye mer enn tidligere antatt.
Spådommene som er gjort for ti år siden viste alvorlige og langsiktige effekter hos så mange som én av tre personer som var direkte berørt av hendelsene som skjedde i USA.
Enten å ha vært der og overlevd, eller å ha mistet sine kjære. Og det er riktig at mange fortsatt lever med dype sår og arr, men det er mer som én av ti, med et litt høyere tall for barn.
Et annet resultat er at noen av krisehåndteringsmetodene som ble brukt av psykologer og andre i mange tilfeller var feil og noen ganger til og med farlige.
Rapporten slår fast at terapeutiske samtaler om forferdelige opplevelser faktisk har motsatt effekt for noen mennesker, hvis angst og depresjon snarere kan bli verre ved å måtte gjenoppleve opplevelsene sine om og om igjen.
Det merkes ogsåat alle ekspertene tok feil, som mente at folk som fulgte katastrofen gjennom TV og andre medier kunne bli rammet psykisk like hardt som de som var på stedet og ble direkte rammet.
Selv om lidelsen kan oppleves som enorm av alle involverte, er det slett ikke det samme som å bli direkte berørt.
Og denne oppdagelsen endrer forskningstilstanden så radikalt at American Psychiatric Association nå vurderer å endre definisjonen av hvem som er i faresonen for å lide av PTSD.
«Lidenskapelig spiller. Venn av dyr overalt. Generell alkoholevangelist. Banebryter for sosiale medier. Zombie-nerd.»
