Olena Sokolovska fikk bare en ryggsekk med de mest nødvendige tingene. Da krigen brøt ut sist torsdag hadde han i utgangspunktet tenkt å bli i Kiev, men tapet av datteren og det syv år gamle barnebarnet bosatt i Norge har blitt for sterkt.

Jeg møter henne i solfylte Krakow samme dag som hun kom etter en lang reise gjennom Ukraina.

Hele byen er dekorert med blå-gule ukrainske flagg på nesten alle hus, et uttrykk for polsk solidaritet med den voldtatte naboen.

Det er ingen større trøst nå. Olena Sokolovska forlot faren sin og en hjemby hun kanskje aldri vil se igjen.

– Faren min, som er 75, vil ikke forlate Kiev og han vil heller ikke på krisesenter. I prinsippet, sier han.

Mannen hennes og sønnen hennes han fulgte henne til Lviv en time fra den polske grensen, hvor han håper å se dem igjen snart.

– Men når jeg ringer rektor på skolen min, sier han at han er ganske rolig, ganske rar. Mange av de som har reist er nå på vei tilbake dit. Jeg skal også prøve å gjøre dette om en uke.

Det er litt overraskende å høre, gitt rapporter om at det russiske militæret i økende grad retter sine hensynsløse bombeangrep mot sivile mål. Nesten én million ukrainere anslås å ha forlatt landet sitt på bare én uke.

Sier Olena Sokolovska at sentrale deler av Kiev ennå ikke er angrepet, med unntak av cruiseroboten som slo ned minnesmerket over nazistenes massakre på 34.000 jøder i Babij Jar nær TV-tårnet onsdag. Det var noe mange ukrainere så på som et symbolsk tegn på likhetene mellom Hitler-Tyskland og Putins Russland.

Kiev venter fortsatt på det store russiske angrepet, som mange frykter vil jevne en av Europas vakreste kulturbyer med jorden.

Skolen hans stengte dagen før krigen brøt ut og barna ble sendt hjem. Barna var godt forberedt, sier han, hadde gjentatt evakueringsøvelsene.

Skolen har en bombesikker kjeller, og kom for å tjene som et tilfluktssted. Mange familier har flyttet dit fordi de bor i hus med rørledninger og kan eksplodere hvis de blir truffet av en bombe.

Hun ble vekket av eksplosjoner klokken fem om morgenen 24. februar.

– Jeg hørte: de er ekte mordere. Alle russerne som tier og ikke motsetter seg denne krigen, er medskyldige. Selv om jeg kan forstå at de er redde for å si noe.

Selv mener hun ikke at hun er redd.

– Nei, vi elsker landet vårt. Og krigen har forent folket vårt. Alle ukrainere innser at det ikke er mulig å akseptere en okkupasjon der nasjonen vår blir drept. Jeg har aldri vært politisk interessert, men Putin har åpnet øynene mine og øynene til mange andre. Sønnen min, som alltid snakket russisk, byttet til ukrainsk da Russland begynte å bombe oss.

Det er stor forskjell fra russerne, sier han, i stor grad vet han ikke engang hva som skjer.

– Mange er fullstendig zombifisert. Vennen min ringte og spurte en slektning i Russland: «Hva gjør du?» Han fikk svaret: «Det er Ukraina som angrep Russland». De er hjernevasket av russisk propaganda.

I Russland har de ikke lov til å vite at det er krig på, det er til og med forbudt å si det.

Det står at mer enn 6000 russiske soldater er drept, ifølge det ukrainske forsvarsdepartementet.

Og hun ruller den siste lekne uttrykk for «ukrainernes vilje til å gjøre motstand», med henvisning til symbolene på landenes statsvåpen, den russiske dobbeltørnen og den ukrainske treforken:

«Et land som har en liten kylling i våpenskjoldet kan aldri beseire et land med en stor gaffel.»