Det var en uventet pris som vakte enorm oppmerksomhet. Den norske Nobelkomité utfordret det mektige Sovjetunionen og dets kommunistiske vasallstater. Polen var den minst lydige, det var et opprør som truet med å styrte systemet.

Henges i Leninvarvet

SVT-fotograf Jiri Sirc og jeg fotograferte den voksende opposisjonsbevegelsen Solidaritet i de mørke årene på 1980-tallet.

Vi var blant de mange vestlige journalistene som stoppet utenfor Lenin-gårdsplassen i Gdańsk for å få et intervju med den kjente elektrikeren Lech Walesa.

Den hadde organisert streiker og demonstrasjoner og Solidaritet var blitt en mektig organisasjon med 10 millioner medlemmer.

Tomme butikker

Lenge før den raske spredningen av meldinger på sosiale medier, ble modige og misfornøyde polakker nådd av bevegelsens styrke. Køene for mat i tomme butikker ble aldri kortere. De spøkte bittert med mangelen på mat, sko og møbler.

Trykte lapper med oppfordringer til protest flagret på dørene til programmets slitte millioner hjem. Folk ble kastet i fengsel for å ha trosset myndighetene.

Tydelig leder

Lech Walesa var blitt den klare lederen for den demokratiske bevegelsen. Rapporter fra vestlige journalister hadde gjort ham berømt og gitt ham en viss beskyttelse.

Han hadde klart å presse gjennom reformene til det kommunistiske regimet. For oss var dette åpenbare menneskerettigheter, som pressefrihet og forsamlingsfrihet.

Krigstilstand

Men med krigsloven av 13. desember 1981 ble det begynnende håpet knust. Dissidenter ble forfulgt og fengslet, inkludert Walesa. Han ble satt i husarrest i et år, men etter løslatelsen fortsatte han utrettelig kampen.

Og å tildele ham den prestisjetunge fredsprisen i den situasjonen ble oppfattet som en klar politisk støtte til den polske opposisjonen og retten til demokrati.

Walesa turte ikke forlate Polen for å hente prisen i Oslo. Han var redd for at det kommunistiske regimet skulle stenge døren og ikke la ham komme tilbake til hjemlandet. Hans kone Danuta gikk i stedet sammen med Bogdan, ett av åtte barn.

Vi hadde gode kontakter med presten og frelseren av Walesas sjel, Henryk Jankowski, i kirken St. Birgitta i Gdańsk. Han arrangerte intervjuer med Lech Walesa, på bakrommet i kirken. Vi fikk senere vite at den overmodige og pompøse presten også håpet å få fredsprisen i fremtiden, eller i det minste få innviet sitt nye kloster av den svenske dronningen.

Seremoni i kirken

Jankowski grep muligheten og inviterte verdenspressen til kirken for å delta i radiosendingen av fredsprisutdelingen i Oslo.

Min kollega fra norsk TV, Stein Savik, hadde plassert en radio midt på bordet. Walesa, presten og vi journalister og fotografer sto høytidelig rundt bordet og ventet på sendingen.

Felle en tåre

Da Stein valgte riktig frekvens, ble stemmene fra Oslo-seremonien hørt, som fra månen. Opprømt løftet Stein opp lommetørkleet og tørket en tåre. Vi andre ble også slått av alvoret i dette viktige øyeblikket i polsk historie.

Men det viser seg at Den norske Nobelkomité ikke bare innpodet nytt mot hos polakkene. Noen år senere falt kommunistiske regimer rasende, den ene etter den andre, sammen med Berlinmuren. Sovjetunionen er oppløst. Den kalde krigen var over.

Demokratisk union

Det delte Europa kunne forenes igjen og de frigjorte landene ble medlemmer av en union av demokratiske stater. Og der fortsetter kampen i dag, med ledere valgt av folket.

Nobels fredspris er et politisk instrument som har bidratt til å bryte ned murer og endre historien vår.