Tidligere studier viser at laksebestandene påvirkes negativt når de fôres med gener fra oppdrettslaks. En ny studie fra et samarbeid mellom Sveriges Lantbruksuniversitet (SLU) og Norsk institutt för naturforskning (NINA) indikerer at den genetiske påvirkningen av oppdrettslaks langs den svenske vestkysten skjer på samme nivå som norske lakseelver.
– Laks som er oppdrettet i poser er oppdrettet for å ha egenskaper som egner seg for storskala matproduksjon. Den er helt klart genetisk forskjellig fra villaks og mindre tilpasset for å overleve i naturen. Når oppdrettslaks formerer seg med villaks, er effekten at bestandens overlevelse blir dårligere, sier Stefan Palm, forsker ved ULS avdeling for akvatiske ressurser.
Genetisk spredning på høyere nivå enn normalt forventes også å gi en nedgang i genetiske forskjeller mellom ulike laksebestander, noe som betyr en type tap av biologisk mangfold som setter artens langsiktige tilpasningsevne i fare, tilsvarende det vi har sett i Østersjøen. Hav.
Den rømte oppdrettslaksen krysser grensen
I Norge har problemet med rømt oppdrettslaks som vandre til lakseelver og blandet seg med villaks vært registrert i mer enn 30 år. I nyere tid har det også vært mistanker om at oppdrettslaks vandrer inn i vassdragene i Vest-Sverige, men dette er først nå bekreftet.
– Vi vet at rømt oppdrettslaks ofte kan svømme langt unna. Derfor er det ikke overraskende at svenske lakseelver også rammes, sier Sten Karlsson, seniorforsker ved NINA.
– Til tross for dette er funnene våre viktige da vi for første gang viser at problemet er grenseoverskridende. Det vil nå være behov for en bredere undersøkelse som dekker hele laksens utbredelsesområde i Europa, fortsetter Sten Karlsson.
Nordmenn er vant til å spore opp rømt laks
Arbeidet er basert på analyser med spesielle DNA-markører og statistiske metoder utviklet ved NINA for å identifisere oppdrettslaks og dens avkom. I Norge brukes disse metodene årlig for å identifisere rømt oppdrettslaks og overvåke hvordan genene deres sprer seg over store mengder ville norske laksebestander.
Sverige har ikke egen lakseoppdrett til sjøs for matproduksjon. Langs Sveriges vestkyst er det i overkant av 20 villaksbekker. Mange av vestkystens tær er små, noe som gjør dem spesielt utsatt for påvirkning fra oppdrettslaks, da hver oppdrettslaks som gyter utgjør en større andel av gytebestanden enn en større bestand.
Generene til norsk oppdrettslaks i den svenske villaksen
Studien inkluderer prøver av voksen og ung laks fra fem bekker: Örekilsälven, Göta älv, Ätran, Lagan og Rönne å. Voksen Lagan og Göta älv laks ble valgt fordi mange av disse fiskene har vist seg å være genetisk forskjellige i tidligere studier. I disse spesielt utvalgte prøvene ble andelen oppdrettslaksegener (rømmer og hybrider mellom oppdrett og vill) beregnet til opptil 59 % (Lagan, 2008) og 75 % (Göta älv Hovedfåra, 2010).
Prøver analysert fra andre bekker langs vestkysten og sideelvene til Götaelven ble valgt tilfeldig og uten særlig mistanke om forekomst av oppdrettslaks. Også i disse tilfellene ble det påvist gener av oppdrettslaks av varierende størrelse (2-14 prosent).
Han etterlyser et svensk overvåkingsprogram
– Funnene våre er basert på relativt begrenset materiale som ble samlet inn for rundt 10 år siden. Fra studier utført i Norge vet vi at utbredelsen av oppdrettslaks ofte varierer betydelig mellom bekker og år. Derfor ville det være behov for et mer permanent overvåkingsprogram, som det norske, også i Sverige, sier Stefan Palm.
Laks av norsk genetisk opprinnelse er også oppdrettet i Skottland, hvor den også inneholder laks. Derfor er det ikke mulig å fastslå med sikkerhet hvor oppdrettslaksen rømte langs den svenske vestkysten. Men siden Norge er geografisk nærmere og norsk oppdrettslakseproduksjon er verdensledende, kommer trolig mesteparten av fisken fra norske anlegg.
Ulike typer lakseoppdrett
Dyrking av atlantisk laks (Salmo salar) for matmarkedet skjer hovedsakelig i Norge, men også i Skottland, Chile og Canada med flere land. Mesteparten av denne oppdrettslaksen («farmed» på engelsk) har sin genetiske opprinnelse fra Norge, hvor man, basert på en original blanding av ulike ville populasjoner, har omfattende oppdrett og suksess med å endre fiskens egenskaper.
Hvert år fanges det store mengder oppdrettslaks fra notposer på sjøen ved uvær eller ulykker. En betydelig del av den rømte fisken overlever og kan senere migrere til noen ville bekker for å gyte (reprodusere).
I Sverige er det fortsatt ingen dyrking av atlantisk laks til matproduksjon (dog bl.a. regnbuelaks og røye). Imidlertid oppdrettes laks for utsetting i flere utviklede bekker i Østersjøen, Vänern og Göta- og Lagan-elvene på vestkysten for å oppveie virkningene av vannkraft på naturlig lakseproduksjon. Når den kompenserte laksen kommer tilbake etter oppvekst i sjøen, fanges ny gytefisk (den såkalte «sea rearing» på engelsk).
Svenske avlsbestander kommer fra villaks som levde i hver elv før utvidelsen av vannkraft og ikke gjennomgikk målrettede avlsprogrammer. Til tross for dette har det skjedd genetiske endringer i stammene, og påvirkningen på ville bestander på grunn av økt «mimmigrasjon» av den kompenserte laksen er et betydelig problem. Til dags dato finnes det imidlertid ingen studier på hvordan for eksempel avkoms overlevelse påvirkes når kompensert laks formerer seg i naturen (det finnes flere slike studier angående norsk hermetisk laks).
Kompenserende dyrking av laks forekommer også i Norge. For å hindre at fisk som brukes i norsk oppdrett slipper unna oppdrettslaks på boks, har alle foreldre vært genetisk kontrollert siden 2014.
Vitenskapelig artikkel:
Genetiske bevis på tap og avlsintrogresjon i svenske villakspopulasjoner. Samspill med havbruksmiljøet .
Ta kontakt med:
Stefan Palm, forsker, Institutt for akvatiske ressurser, SLU
stefan.palm@slu.se
Sten Karlsson, seniorforsker, Norsk institutt for naturforskning (NINA)
sten.karlsson@nina.no
«Lidenskapelig spiller. Venn av dyr overalt. Generell alkoholevangelist. Banebryter for sosiale medier. Zombie-nerd.»
