KOMMENTAR. Alle slags personlige bekjennelsesskriftsteder oppfylles vanligvis med ordet «mot».

For et år siden skrev jeg her på Arbetet Kultur det essay om barndommen min rundt årtusenskiftet og hvordan den tiden frøet spiseforstyrrelsene jeg ville ha langt opp i slutten av tenårene. Det var personlig, men ikke veldig modig.

En annen person som motstår å bli kalt modig er Västerbotten-Kuriren kulturredaktør Sara Meidell i et intervju nylig notert i Vi magasin. Meidell er oppdatert med boken ut av kroppen min, ifølge Vi, «en av de mest ærlige skildringene av anoreksi du noen gang vil lese».

Meidell ønsker ikke å bli kalt modig for boken eller for intervjuene hun gir. Det kan jeg forstå. Du har bare mot når du risikerer å miste noe.

I We oppfatter Meidell det som sin seier over anoreksi og historien om den. Når det gjelder sistnevnte, har du sannsynligvis rett. Intervjuet vårt er et rettsportrett av Meidell og sykdommen. Per Andersson på SVTs Kulturnyheterna være omtrent en augustpris.

Jeg har ikke mistet noe å skrive om den perioden heller, men jeg må samle mer mot for å skrive at Tidningen Vi sitt intervju med kultursjefen som «plukket» hennes anoreksi utløste de verste spiseforstyrrelsestankene jeg har hatt siden jeg begynte å spise normalt en gang til.

Vi sitt intervju er et virus

Vi er et virusintervju jeg leste på vei hjem fra en løpetur.

— Det er helt rolig inni deg når du sulter. Marie Birde fra Vi skriver om boken: «Fakta om anoreksi er erstattet av en søken etter fellesskap med andre utdannede kvinner.» Karen Blixen, Sigrid Hjertén, Sylvia Plath flimmer.

Meidell: «Rasjonelt nok har jeg sett nok nytte av sykdommen til å fortsette å velge den.»

Og nå og da, noen timer før årets første snø begynner å falle på Stockholm-forstaden min, er det første jeg tenker at jeg burde ha løpt lenger. Så begynner jeg å gråte.

Spiseforstyrrelser og anoreksi i dag har en tendens til kun å være knyttet til populærkultur, influencere og Instagram.

Dels handler det om å misforstå noe at det i bunn og grunn er sykdommer som kan ramme hvem som helst, men de har også en plass i rom som anses som det stikk motsatte av Instagram, nemlig de intellektuelle.

Hvis spiseforstyrrelsene mine startet i det tidlige årtusenets kvinnekultur av Britney, Spice Girls, skolegården og Top Model, tok det virkelig fart da jeg i tenårene begynte å drømme om slike rom.

Fiktiv selvutslettelse

Ingenting Meidell sier til Vi skiller seg egentlig fra det som ble sagt og skrevet av kretsen av tenåringsjenter som på midten av 2000-tallet var på nettforumet helgon.net og rundt skribenter som Berny Pålsson.

Vi fulgte goth-bloggere på Livejournal som RazorCandi og Eden Prosper mens vi skrev foreløpig poesi på sockerdricka.nu.

Vi har romantisert selvutslettelse til sult og skjæring, men enda mer til å skrive og lide som en vei til noe tenkende og kreativt og sant. En 40-åring med spiseforstyrrelse var overfladisk. En poet med spiseforstyrrelser var en stor sak. Ikke rart jeg mangler helt spenst før intervjuet.

I likhet med Meidell er det langt fra nytt å skrive seg selv og sin sykdom inn i en kulturhistorie og intellektuelt søsterskap med spiseforstyrrelser. I tenåringsforaene til Meidell og våre er det flere hundre år gammelt. Anoreksi som sykdom har hatt en plass i den kulturelle verden siden Lord Byrons dager.

Kvinner sultne på kultur

Ingen har skrevet om dette som den nå avdøde idéhistorikeren Karin Johannisson. I bøker som Melonkoli Rom Og Den sårede divaen alle Meidells sultne kulturkvinner dukker opp.

Som idéhistoriker har Johannisson skrevet om kroppen og psykiske og psykiatriske forhold som skjæringspunktet mellom individ, biologi, natur og kultur. Anoreksi herjer den enkeltes kropp, men den eksisterer også som en kulturell sykdom i en sosial kropp.

Hvordan sykdommer betraktes i samfunnet og hvordan de til og med idealiseres, gjenspeiler også samfunnets kjønnsroller og klassedimensjoner.

I Kroppen og jegeten posthumt utgitt samling av Johannissons kronikker og essays av blant annet Dagens nyheter, Svenska dagbladet og tidskrifter, det er flere tekster om den avmagrede kroppen og nervøse (nervøs) mentalitet som et kulturelt symbol på noe raffinert, følsomt og kreativt.

Det er en idé som er eldgammel (stoisk, asketisk, sulten som religiøst medium), men som gjennom romantikken hovedsakelig ble bekreftet av den nevnte Lord Byron på 1900-tallet med navn som Kafka og Wittgenstein. Kontroll over kroppen, spesielt med å spise, er forbundet med genialitet.

Anoreksi regnes som en kulturell sykdom

Når Meidell snakker om sykdommen sin, skriver hun gjennom kulturkvinnene på 1900-tallet og sykdommen sin i en idé om samme geniale, selv om det historisk sett har vært ansett som en mannlig sfære.

Johannisson skrev om «visse myter knyttet til begrepet geni», inkludert evnen til å se dypere og lenger enn en vanlig person og å være en outsider.

I Tidningen Vi er det blant annet nettopp disse egenskapene Meidell mener anoreksien gir henne. «Det hjalp meg også til å skille meg ut fra alle andre og bli en god observatør, en rolle som hjalp meg mye til å bli god i jobben min.»

Anoreksi kan ligge utenfor biologien, sett på som en kulturell sykdom, både skjønnhetsidealer, overflate og patriarkatets utslettelse av kvinner.

Samtidig kan spiseforstyrrelsen også fungere som et symbol på selvkontroll og et intellektuelt ideal for en kvinne også fordi den sultne kroppen ødelegger kjerneegenskapene til en kvinnelig kropp, som historisk sett har gitt det kvinnelige selvet en status som væren. mer skjøre og mindre i stand til å tenke og skape.

Det er ikke rart at anoreksi i en slik sammenheng også kan sees på som en form for handlekraft og myndiggjøring, også fra den syke selv.

Ut av kroppen min gir det en tilstand av anoreksi

I teksten Vårt behov for sykdom siden 1993 har Johannisson skrevet om de da moderne og nye diagnosene som er kartlagt av epidemiologer og forsynt med diagnostiske kriterier av psykiatere. AIDS, klamydia, fibromyalgi, utmattelsessyndrom og sist men ikke minst anoreksi og bulimi.

«En vesentlig ting skiller dagens kultursykdommer fra de fra begynnelsen av forrige århundre: de har lav status», skrev Johannisson den gang.

Jeg lurer på hva han sa om overvåkingen rundt Ut av kroppen min og hvilken status det gir anoreksi i dag.

Per Andersson i Kulturnyhetene skriver det Ut av kroppen min det kan bli en selvskadingsbibel for jenter. En ny Berny Pålsson, altså. I Fastlegekultur Mikaela Blomkvist kaller boken en reklame for anoreksi og kritiserer dekningen og anmeldelser.

Da intervjuet med Vi ble spredt og kritisert i sosiale medier, forsvarte avisen seg gjennom sin Twitter-konto. Han hadde absolutt tatt ansvar som publisist og hadde absolutt stilt kritiske spørsmål. Artikkelen inneholder også en informasjonsboks med informasjon om hvor personer med en spiseforstyrrelse kan søke hjelp.

Det har også blitt smertelig tydelig at vi ikke har forstått et av de grunnleggende spiseforstyrrelsessymptomene, ikke engang gjennom vår egen intervjuperson: Du vil ikke bli frisk. Folk hevder å velge sin sykdom. Dette er grunnen til at anoreksi er så dødelig.

Å behandle en psykiatrisk sykdom uten pasientens frivillige medvirkning er ekstremt vanskelig. Ofte umulig.

Meidell kritiserte tittelen

Sara Meidell tok selv til Instagram og kritiserte overskriften til Vi og måten artikkelen kom ut på. Han angrer på at han slapp gjennom flere deler av teksten, men Meidell skal også ha sendt e-post til Vi før publisering med synspunkter som aldri kom inn i den publiserte artikkelen.

I Vi ser Marie Birde ut til å romantisere, uvitende om hva hun bidrar til. De små protestene som Birde klarer å artikulere, som Meidells tanker som er provoserende, rammer Meidell ytterligere inn som en opprører. En kulturredaktør som ofret alt for skaperverket, fordi sykdommen tar seg inn i det intellektuelle.

Og plutselig nikker jeg også. Feilkoblede nervesynapser begynner å gløde og hjernen min nynner sakte på en sang fra tenårene: Slank som en widja. En kreativ og omtenksom person. Uten sult ingen tanker.

Jeg har ikke lest en linje i det obligatoriske Vi-selvhjelps-faktaarket. Jeg begynte å ønske jeg var syk igjen. Det er som Meidell skriver han i sitt svar til Mikaela Blomkvist: Opplevelsen varer livet ut.

Det vi og mange andre gjør er ikke et kulturnøytralt dekke av en dristig bekjennelse. Det er en smittekilde.

Vi burde be Meidell om unnskyldning

Samtidig er det store spørsmålet ikke hva Sara Meidell er Ut av kroppen min sier hun om seg selv eller om spiseforstyrrelser som en sykdom.

Det er et innlegg som jeg dessverre ikke kommer til å lese, innenfra en sykdom som smitter meg ettersom sykdommens mangel på et kritisk blikk på seg selv fjerner mitt eneste personlige forsvar mot den.

Jeg vil ikke at Meidell skal forsvinne fra offentligheten, og jeg motsetter meg å be noen slutte å skrive sannheten sin, enten det er på grunn av sykdom eller ikke. Redaksjonen bør også be deg om unnskyldning.

I stedet vil jeg stille spørsmålet om hva hyllestportrettet, Vi-intervjuet og det lystne blikket til Meidells redaktør sier om vår nåværende sosiale kropp.

Kanskje den er like subtil som en widja, men den er ikke jævla pen.