For et par uker siden vi sendte et program «Trapdebatt», som diskuterer hvorfor svenske travhester har hatt en del internasjonal suksess de siste årene.

En foreslått forklaring er at de svenske sporene er for rette.

I Frankrike er det for eksempel mange kurs med ulike forutsetninger. Ulike overflater, forskjellige sporlengder, ulik topografi, og så videre.

Og på Vincennes nasjonalarena utenfor Paris har franskmennene to baner å velge mellom, med odde lengder på henholdsvis 1.975 og 1.325 meter. I tillegg med en høydeforskjell langs løypa på drøye elleve meter, som inkluderer både nedkjøringer og stigninger i løpene.

Standardiseringen og den snevre svenske fantasien gjennom årene når det gjelder banekonstruksjon representerer en liten ulempe, eller en unødvendig begrensning, for vår travsport.

Mindre utvikling for hestene, mindre variasjon for de aktive, mindre moro for publikum og spillerne.

Vi har 33 baner i landet. For det meste er de bygget helt likt: 1000 meter lange, flate og uten hellingstilbøyelighet, lik dosering i alle kurvene, samme type smussoverflate overalt, alle turene går i samme retning, og så videre.

Ikke bare er det kjedelig og monotont, men det kan også virke hemmende nettopp på grunn av kvaliteten – og på grunn av valg- og kombinasjonsfriheten. Tenk så gøy og gunstig det ville vært for både trenere og eiere i jakten på mulige påmeldinger, om jeg kunne se opp de forholdene som passer best for hesten min, og så velge de kursene som ikke passer – også de som gjelder for ugresset, doseringer, høyresvinger, bakker osv.

Selvfølgelig finnes det unntak. Vi har en mils rute, 1609 meter (ved Tingsryd). Fem 800m løp (Åmål, Arvika, Hoting, Oviken og Karlshamn.)

Jägersro skal bygge en ny rullebane, som forventes å bli rundt 1400 meter lang.

Og et par ganger i året leker vi litt mer, med konkurrerende tilbud og plasser.

Som i Åmål neste august, hvor det én dag i året kjøres «Riktig vei» – alle løp med høyrehendte.

Eller som på Bro Park Galopp forleden da et par trav ble knipset på gresset. Bokstavelig talt elsket alle i de aktive – og publikum – den litt grumsete, idylliske og helt spesielle arrangementet av gresset.

Men hvorfor lar vi oss være fornøyd med disse svært få avvikende initiativene?

Hvorfor bygges det ikke flere baner av ulik lengde? Hvorfor er det ikke flere løp på den eneste enmilsbanen vi har uansett? Hvorfor løper vi ikke på forskjellige underlag, for eksempel gress, eller andre varianter? Hvorfor må alle stier være nøyaktig lik meter – kan de ikke være 570 eller 1318 eller 1762 meter eller noe sånt? Hvorfor må vi flate ut alle løpsplasser? Kan det ikke være noen opp- og nedturer her og der? Alle kurver må virkelig doseres – kan det ikke finnes et helt eller nesten flatt alternativ et sted?

Og i dette tilfellet er det unikt i verden: fordi, gitt det harde vinterklimaet neste semester, hvorfor ikke investere en gang for alle i et innendørs travanlegg?

Alt dette er utenlandske forhold for svenske travforhold. Vi liker ikke denne typen variasjon i det hele tatt. I mange andre land er folk mer for dette.

På den annen side har svensk trav faktisk relativt godt mangfold med tanke på startmetoder (ok, bare to forskjellige, men likevel) og ikke siste distanser.

Men samtidig er løpene våre ofte litt retningsbestemte og monotone: rask og hard kjøring for posisjoner mot første sving, så passiv og rolig senking av tempo en god stund midt i løpet – og så en rask løpe. til slutt, som de siste 700 meterne.

Også her er vi litt unike. I mange land sykler man med jevnere trykk gjennom hele løpet og lederposisjon etc. endre flere ganger. Noen hevder at hester også blir sterkere og bedre på grunn av dette. Mens publikum kan, i hvert fall noen ganger, føle at et slikt tempo byr på mer action og underholdning.

Vi har noen gode travbaner i Sverige, dette er ikke det. Vi har også gode hester, veldig flinke aktive og kvalifiserte banebyggere.

Men kanskje vi likevel burde klare å lure ham litt mer i design, konstruksjon og utvikling av konstruksjonene våre. Til det beste og glede for oss alle.