Fra de enorme bølgene i Atlanterhavet og de hvite strendene i sørøst-Mexico til nazi-murvelen som setter tonen i Vestmanlands Läns Tidning. I begynnelsen av mai fylte den mangeårige fagforeningsmannen og antikvaren Torsten Jansson fra Enköping 80 år. For Arbetaren forteller den et fascinerende liv fullt av historier om sjømenn, reiser, solidaritetsarbeid og kamp.

– På midten av 60-tallet hadde jeg vært på sjøen noen år men møtte ei jente og bestemte meg for å bli modell i Narvik. Livet sto på en måte ved et veiskille, og da kom en skurk til Sjømannsforbundets ombudsmann og begynte å plage meg for å fornye medlemskapet mitt, ellers ville han kaste meg over bord. På den tiden fikk jeg nok av LO, så da jeg kom hjem til Enköping søkte jeg om LS-medlemskap.

Torsten Jansson åpner døren til antikvitetsbutikken sin i Enköping og setter i gang kaffen. Veggene er fylt med bøker og kuriositeter. Portretter av Strindberg, Joe Hill og arbeiderskribenten Jan Fridegård er overfylt med utstoppede fugler og en gammel tysk spilleboks fra slutten av 1800-tallet som fortsatt fungerer.

Han fylte 80 år 6. mai, og siden den demobiliseringen i Nord-Norge har Torsten siden 1967 vært medlem av den lokale samorganisasjonen av fagforeningsfolk SAC i Enköping. Naturligvis dro arbeideren dit for å gratulere ham og slå av en prat om et liv som var intet mindre enn fascinerende.

Et annet liv om bord

Arbeidsforholdene på handelsskip tidlig på 1960-tallet er svært forskjellige fra i dag. Mannskapene var betydelig flere, selskapet og de støyende maskinene under dekk like og sikkerhetskonseptet var slett ikke som i dag. Men Torsten Jansson elsket sjøen og hadde det gøy om bord.

– Mange av de jeg har seilt med har vært med lenge. Vi dro opp den amerikanske østkysten og ned i Mexicogulfen. Det var folk som hadde vært til sjøs siden krigen og var en del av konvoitrafikken over Atlanterhavet og ble torpedert. Rutinebarn og hvilke historier de hadde, men jeg skal ikke fortelle dem alle, for det er egentlig ikke noe å lese for barnebarna, ler Torsten og fyller en tåre.

Solidaritet i aksjon

På bordet ligger hauger med papir og gamle avisutklipp. Permer med artikler han skrev fra tiden som gravereporter i Vestmanlands Läns Tidning i Västerås og selvfølgelig også siste utgave av Maya Ny av foreningen Colchaj Nac Luum, en humanitær organisasjon opprettet for å hjelpe guatemalanske flyktninger som ankom den sørligste delstaten Chiapas på begynnelsen av 1980-tallet. Siden 1996 har foreningen jobbet i hjemlandsbyen til flyktninger i Guatemala. Han har vært aktiv i denne foreningen i nesten 40 år og trakk seg nylig som president.

– Jeg dro til flyktningprosjektene våre nesten hvert år i løpet av 90-tallet og er fast bestemt på å reise tilbake minst én gang til.

Det var tidlig på 80-tallet og Torsten Jansson leste en artikkel om situasjonen under borgerkrigen i Guatemala. Hvordan militæret gikk inn i en annen landsby og massakrerte befolkningen. Menn, kvinner og barn ble skutt i landsbyer. Likene og regimets vilkårlige vold har tvunget titusenvis av mennesker til å flykte over grensen til Mexico. Der, på stedet i Chiapas, hadde fagforeningsmannen Per Andersen Bylund og kona Aura Regalado allerede startet hjelpearbeidet. De hadde bygget en jungelleir der en gruppe Maya-flyktninger, mange av dem sterkt traumatiserte, fikk muligheten til å leve i relativ trygghet.

Torsten inviterte Per Andersen Bylund til å forelese om arbeid og engasjerte seg umiddelbart.

– Jeg dro dit og begynte å hjelpe. Det jeg likte med CNL er at du gikk fra ord til handling, det var et skikkelig laboratorium. Den første turen var litt hektisk, i Guatemala pågikk borgerkrigen og vi jobbet nær grensen hvor militærhelikoptre konstant patruljerte og noen ganger kunne det høres skudd.

Etter mange turer, hvor han skrev rapporter og dokumenterte situasjonen i flyktningleirene, har han fortsatt venner for livet i Chiapas og i landsbyen i Guatemala hvor mange flyktninger kom tilbake etter krigen.

Truet av nazistene

Men solidaritetsarbeid i Mexico har også ført til en ny livsvei. Etter år på sjøen jobbet Torsten Jansson på 1970-tallet som taktekker med eget firma. Alle ansatte var tilknyttet LS.

Men på 80-tallet følte han at han var tilbake i salen.

– Jeg hadde skrevet noen observasjoner og så videre. Samtidig var LS et miljø rikt på litteratur og utdanning, så jeg tenkte kanskje journalistikk kunne være noe for meg.

Vinteren 1986 begynte han derfor å studere ved Journalisthøgskolen i Stockholm etter å ha studert ulandsstudier i Uppsala.

– Jeg var så lei av takarbeidene på den tiden og ville gjøre noe annet. Under opplæringen gjorde jeg praksis ved VLTs sentralredaksjon i Västerås og ble. Det var nok de beste årene i livet mitt. Avisen hadde god økonomi og den digitale elendigheten hadde ikke tatt av. Man fikk lov til å grave i ting, sier Torsten og blar i utklippet.

I en svart-hvitt-kopi og mye sirkulert artikkel fra desember 1995 kan man se et kjent ansikt på et av bildene. Per Öberg, i dag best kjent som talsmann for den nazistiske militante sekten Nordic Resistance Movement, ser inn i kameraet bak de mørke solbrillene sine.

1990-tallet var en voldelig tid og den svenske hvitmaktbevegelsen var på fremmarsj med drap, bombing og voldelige demonstrasjoner.

Ikke minst i Västmanland, hvor den beryktede Riksfronten-organisasjonen styrte sin virksomhet fra den da 24 år gamle Per Öbergs leide leilighet i arbeiderbyen Fagersta.

Torsten gikk dit og banket på. Jeg snakket med naboer og innbyggere på feriestedet. Det avslørte det nazistiske nettverket som spredte propagandaen til resten av Midt-Sverige. Artikkelserien fikk mye oppmerksomhet og med den fulgte trusler.

– De begynte å ringe huset mitt om natten og spille white power-musikk på telefonen. Säpo ble koblet til og jeg fikk besøksforbud om aldri å ta samme vei til jobb om morgenen. Jeg måtte sjekke under bilen hver gang den ble startet for å være sikker på at det ikke var noe som kunne eksplodere der. Det var selvsagt vanskelig, men som fagforeningsmann var det også naturlig for meg å etterforske nazistiske gjenger.

Lenge forkjærlighet for litteratur

Årene i avisen gikk og i 2005 gikk Torsten Jansson av med pensjon. Men engasjementet, spesielt i CNL, fortsatte og en ny dør åpnet seg snart hjemme i Enköping.

– Jeg åpnet denne antikvitetsbutikken for snart 25 år siden. Det er ikke mulig å fortsette å leve, men inntekten har i hvert fall betalt ut noen av mine reiser.

Mange av bøkene selges på nett, men butikken er fortsatt åpen to dager i uken og faste kunder stikker gjerne innom for en kaffe.

– Det at jeg startet dette er selvsagt basert på min interesse for litteratur. Jeg har alltid lest mye og fortsetter å lese det. «Akkurat nå leser jeg en biografi om Leo Tolstojs sønn Lev,» sier hun og gestikulerer til en av de ettertraktede bokhyllene.

Ikke alt er til salgs. Den gamle tyske spilleboksen, for eksempel laget i Berlin i 1882, fungerer hovedsakelig som pynt, men spiller fortsatt utmerket.

Han feiret 80-årsdagen sin med familien. Kone, barn, barnebarn og oldebarn. Alle var der.