På krigens syvende dag ble sykehus og skoler i byen Chernihiv nord i Ukraina bombet. Internasjonale medier viser opptak av eksplosjonene.
Litt over 200 km derfra, i Stenkullen 30 km nord for Gøteborg, står en ukrainsk lastebil kilet inn mellom bygningene i et industriområde.
Vårsola tittet fram og tog kjører til og fra Gøteborg kun et steinkast unna. Det er hverdag i Sverige. Men inne i førerhuset på lastebilen faller bombene.
Her sitter Viktor Filippov (59) etter nyhetene om hvordan Russlands president Putin ødelegger hjembyen sin og gjør den om til et nytt Groznyj.
«Ikke vær redd for Russland»
Viktor Filippov lytter til president Zelenskys tale, frynsete og ubarbert, mens han blar gjennom mobiltelefonen. Noen ganger går han bort og ringer.
– Vi er ikke redde for Russland. Vi vil vinne dette, 100 prosent, sier han, og viser et skjermbilde av president Putin med et slør, som et påskesnitt, på mobiltelefonen.
Han har kjørt lastebil over hele Europa i 30 år. Han frakter vanligvis båter fra Ukraina til Gøteborg. På den annen side har den vanligvis papir i lasset.
Kanskje han burde ha sovet før natten i bilen. Men på denne dagen blir det ingen hvile.
Utenfor lastebilen står trebarnsmoren Malgorzata Kuchta med svart hettegenser og headset i ørene. Det er familiebyggefirmaet som har fått tillatelse til å bli en midlertidig godsterminal.
Facebook-gruppe kontaktet
Malgorzata Kuchta bor i Sjövik, nord for Gøteborg, men hun er opprinnelig fra den polske byen Chelm, 30 km fra den ukrainske grensen.
Det var på lørdag at hun og ektemannen Piotr begynte å snakke om hvordan de kunne hjelpe flyktninger fra Ukraina. I Facebook-gruppen «Polakker i Göteborg» kom hun i kontakt med andre.
Piotr Kuchta ringte vennen sin som eier et transportselskap. Den polske hjelpeorganisasjonen Planeta Kultury er kontaktet. Et spørsmål om å donere forsyninger ble lagt ut på sosiale medier.
Så skjedde alt veldig raskt.
Private klær, sko og mat. Medisinsk utstyr fra privat sykehus, paller med bleier fra butikk, lastebil med toalettpapir fra byggefirma.
Oppslutningen var enorm. Onsdag kveld tok den første lastebilen med forsyninger fra Stenkullen veien til den polsk-ukrainske grensen.
Han jobber hver dag i hjemmetjenesten
Til daglig jobber Malgorzata Kucha i hjemmetjenesten i Lerum. Men akkurat nå får han fullastede biler, pakker om klærne og klarer lasset.
– Du er helt fantastisk, helt fantastisk, sier han til alle som kommer for å donere ting som folk på flukt trenger.
Fra Partille kommer Peter og Anne Andersson med klær, tepper og tepper.
– Det er så fint å kunne bidra med noe, sier Peter Andersson som gjerne vil ta et bilde med sjåfør Viktor Filippov.
Det er ikke tid til ruller
Gøteborgeren Åse Carlström kommer i to omganger. Sist gang leverer du en pose med kantete innhold.
– Jeg har karabinkroker fordi jeg hørte at hæren trengte dem, sier han.
På kontoret står det to todelte smørbrød som ingen har rukket å spise. Smørbrød er ikke det sjåføren Viktor Filippov tenker på akkurat nå.
«Putin har snakket med og truet oss siden 2014, men vi trodde ham egentlig ikke,» sa han.
Viktor beskriver mistanken som i utgangspunktet eksisterte mot president Zelensky.
– Han var så ung og uerfaren, så det var mange som ikke tok ham på alvor. Men nå står vi bak ham 100 prosent, sier Viktor Filippov.
Midt i intervjuet tar han telefonen og ringer kona Tania i Chernihiv. Hun svarer fra et krisesenter et sted. Han vet ikke nøyaktig hvor.
Når Viktor Filippov legger på, begynner han å fortelle om deres 25 år gamle sønn Pavel, som nå er kalt inn i hæren. Men stemmen leder ikke. Han er stille og legger hånden foran øynene.
Det vil ta Viktor Filippov drøye to dager å nå grensebyen Dorohusk i Polen. Der losses halvparten av det nødvendige hos organisasjonen Planeta Kultury.
Resten blir overført til små lastebiler og fraktet til byen Yagodyn i Ukraina, hvor de frivillige deler ut det nødvendige.
Risiko for å bli innkalt til hæren
Siden Viktor Filippov ennå ikke har fylt 60 år, kjører han ikke over den polske siden av grensen. Hvis han krysser den, vil han bli trukket inn i hæren.
– Men samme dag som krigen slutter, drar jeg hjem.
Kast de siste pakkene med bleier oppå lasset. Men emballasjen er tøff og vil gjerne sprette tilbake. Hver dyse fylles før lasten forsegles.
Det begynte å bli mørkt. Han er på vei om et øyeblikk. På kontoret forblir de kuttede rullene intakte.
Viktig å huske på når man hjelper ofre
- Send penger direkte til noen du kjenner lokalt eller til en av de etablerte aktørene basert på folks personlige behov og preferanser. De vet hva som trengs og har infrastrukturen for å få mest mulig ut av det. Swisha for eksempel den svenske kirkens lov, Røde Kors eller UNHCR.
- Koordinere private nødhjelpstransporter med etablerte organisasjoner for ikke å senke tempoet i det profesjonelle hjelpearbeidet.
- La lokale produsenter og bedrifter overleve ved å selge produktene sine til hjelpeorganisasjoner.
Forslagene kommer fra Kathrine Raadim, avdelingsleder ved Norsk senter for menneskerettigheter.
«Henivne sosiale medier-nerd. Matelsker. Ond kommunikator. Ivrig ølspesialist. Hardcore bacon-banebryter. Faller mye ned.»